Når høyresiden blir «woke»: Kevin DeYoungs kritikk av Stephen Wolfes The Case for Christian Nationalism

 Innledning

Kan kristne som med rette kritiserer venstresidens våkenhetsideologi, selv ende opp med å utvikle en tilsvarende form for ideologisk tenkning på høyresiden?

Dette er hovedspørsmålet Kevin DeYoung tar opp i artikkelen «The Rise of Right-Wing Wokeism», publisert av The Gospel Coalition i 2022. Artikkelen er en omfattende anmeldelse av Stephen Wolfes bok The Case for Christian Nationalism.

DeYoungs hovedargument er at kristne har gode grunner til å være bekymret for sekularisering, moralsk forfall og kristendommens svekkede innflytelse i samfunnet. Han deler også ønsket om å bevare en kultur preget av kristne verdier. Problemet oppstår imidlertid når løsningen blir en politisk ideologi som setter nasjonen, etnisiteten og politisk makt i sentrum.

Det interessante med DeYoungs kritikk er at han ikke begynner med å avvise bekymringene til kristne nasjonalister. Tvert imot anerkjenner han at mange av bekymringene deres er reelle. Hans innvending er at man ikke kan forsvare kristendommen ved å overta de samme ideologiske tankemønstrene som man kritiserer hos sine politiske motstandere.

1. Hvorfor kristne tiltrekkes av kristen nasjonalisme

DeYoung begynner med å anerkjenne hvorfor kristen nasjonalisme har fått appell blant konservative kristne.

Mange opplever at USA beveger seg stadig lenger bort fra kristendommen. Tradisjonell kristen moral blir ikke bare forkastet kulturelt, men utfordres også gjennom lovgivning og institusjoner. Synet på ekteskap, seksualitet, kjønn og familie har endret seg betydelig.

Samtidig opplever mange konservative kristne at deres egne ledere er mer opptatt av å kommunisere på en måte som ikke støter noen, enn av å forsvare bibelske overbevisninger.

Dette skaper frustrasjon og et tomrom. Mange søker derfor etter ledere og ideologier som tilbyr tydelighet, selvtillit og vilje til å kjempe for kristne verdier.

Kristen nasjonalisme tilbyr nettopp dette: et alternativ til det DeYoung beskriver som resignasjon og tilbaketrekning.

Men DeYoung mener det er avgjørende å skille mellom å kjempe frimodig for kristen sannhet og å gjøre politisk makt til løsningen på samfunnets problemer.

2. Kristne dyder: Frimodighet uten aggressivitet

Et sentralt poeng hos DeYoung er at kristne må være tydelige og frimodige uten å adoptere verdens måte å kjempe på.

Han diskuterer særlig betydningen av empati, vennlighet og en respektfull fremtoning. Dette er gode kristne dyder, men problemet oppstår når ønsket om å være vennlig reduseres til et ønske om å unngå at andre mennesker misliker oss.

Det er forskjell på å være vennlig og å være redd for å fornærme noen.

DeYoung peker samtidig på en dobbel standard: Enkelte kristne er svært opptatt av å kommunisere respektfullt overfor progressive miljøer, men bruker en langt mer aggressiv og fordømmende tone overfor konservative kristne.

Han kritiserer også den motsatte reaksjonen, der empati, vennlighet og respekt blir betraktet som svakhet.

Dette skaper en falsk motsetning mellom kompromissløshet og kjærlighet. Kristne trenger ikke velge mellom å stå fast på sannheten og å behandle andre mennesker med respekt.

Bibelsk frimodighet innebærer ikke aggressivitet, og kristen kjærlighet innebærer ikke feighet.

3. Når høyresiden utvikler sin egen våkenhetsideologi

Her kommer artikkelens hovedtema tydeligst frem.

DeYoung sammenligner enkelte trekk ved kristen nasjonalisme med den ideologiske dynamikken han kritiserer på venstresiden.

På venstresiden kan kritikere av progressive ideologier bli beskyldt for rasisme, sexisme, homofobi eller transfobi, uavhengig av hva de faktisk argumenterer for.

DeYoung mener at enkelte kristne nasjonalister benytter en tilsvarende strategi. De som ikke støtter deres politiske prosjekt, kan bli beskyldt for å være svikere, elitens tjenere eller mennesker som ønsker å behage sekulære makthavere.

Dermed flyttes diskusjonen fra argumentenes innhold til motstandernes motiver og lojalitet.

Dette er en viktig parallell til våkenhetsideologien: Uenighet behandles ikke lenger som en legitim mulighet, men som et tegn på moralsk eller politisk svik.

Resultatet er et ideologisk klima der det blir vanskeligere å føre en åpen og ærlig diskusjon.

4. Nasjonalisme, etnisitet og forestillingen om et homogent folk

En annen sentral innvending gjelder Wolfes forståelse av nasjonen.

Wolfe argumenterer for at mennesker naturlig søker fellesskap med mennesker som deler deres kultur, historie, tradisjoner og identitet. Han mener at en nasjon bør bevare sin kulturelle og etniske egenart.

DeYoung skiller mellom legitim kjærlighet til sitt eget folk og en ideologi som gjør etnisk likhet til et ideal for samfunnets organisering.

Det er ikke galt å elske sin familie, sitt land eller sin kultur. Problemet oppstår når etnisk homogenitet blir betraktet som en nødvendig forutsetning for et godt samfunn.

DeYoung trekker frem flere bibelske tekster:

  • Markus 3,31–35: Jesus viser at den åndelige familien ikke begrenses av biologiske familiebånd.

  • Efeserne 2,11–22: Kristus har revet ned skillet mellom jøder og hedninger og gjort dem til ett folk.

  • Åpenbaringen 5,9–10: Guds folk består av mennesker fra alle stammer, tungemål, folk og nasjoner.

Det kristne fellesskapet er altså ikke bygget på felles etnisitet, men på fellesskapet med Kristus.

DeYoung stiller derfor et viktig spørsmål: Hvis etnisk likhet er et ideal for samfunnsordningen, hvordan skal ulike folkegrupper da leve sammen og tilhøre den samme kirken?

Han mener at Wolfes argumentasjon ikke gir et tilfredsstillende svar på dette.

Det er heller ikke tilstrekkelig å avvise moderne raseteorier dersom man samtidig argumenterer for en samfunnsordning som i praksis kan føre til etnisk segregering.

5. Når nasjonen blir viktigere enn kirken

Dette er kanskje DeYoungs viktigste teologiske innvending.

Wolfe argumenterer for at en kristen nasjon kan gi et mer fullstendig bilde av det himmelske livet enn kirken alene. Staten skal ikke bare beskytte samfunnet, men også organisere det på en måte som leder menneskene mot det kristne idealet.

DeYoung er uenig.

Han mener at det er kirken, ikke nasjonalstaten, som i den nåværende tidsalderen er den synlige representasjonen av Guds himmelske rike.

Han viser blant annet til:

  • Matteus 16,18: Jesus lover å bygge sin kirke.

  • Hebreerne 12,22–23: De troende er kommet til det himmelske Jerusalem.

  • Åpenbaringen 21,9: Det nye Jerusalem fremstilles som Lammets brud, kirken.

  • Åpenbaringen 11,15: Til slutt skal verdens riker bli vår Herres og hans Salvedes rike.

DeYoungs argument er at kirken allerede nå er et himmelsk fellesskap midt i verden. Den består av mennesker fra forskjellige folkeslag som er forent i Kristus.

Det blir derfor problematisk dersom nasjonens politiske og kulturelle enhet blir et større prosjekt enn kirkens åndelige enhet.

En kristen nasjon kan bidra positivt til samfunnet, men den kan aldri erstatte kirken som Kristi legeme.

6. Den farlige forestillingen om en kristen keiser

DeYoung kritiserer også Wolfes ønske om en sterk kristen politisk leder.

Wolfe argumenterer for at samfunnet trenger en mektig leder – en slags kristen fyrste – som kan samle folket, gjenopprette kristne verdier og bekjempe kreftene som står imot kristendommen.

Denne lederen skal ifølge Wolfes politiske visjon kunne:

  • Undertrykke kristendommens fiender.

  • Gjenopprette kristen gudsdyrkelse.

  • Styrke tradisjonelle kjønnsroller.

  • Bevare nasjonens kulturelle og etniske egenart.

  • Lede folket mot en kristen samfunnsorden.

DeYoung stiller spørsmål ved om dette er et bibelsk ideal.

Problemet er ikke at kristne ønsker gudfryktige politikere. DeYoung ønsker selv vise og gudfryktige myndighetspersoner.

Problemet oppstår når staten får myndighet til å avgjøre teologiske konflikter, kontrollere kirkens lære og bestemme hvordan kirken skal utøve sin virksomhet.

Kristne bør være svært forsiktige med å plassere så stor politisk og religiøs myndighet hos én leder.

7. Reformert tradisjon og religiøs frihet

DeYoung bruker betydelig plass på å diskutere reformert politisk tenkning.

Han anerkjenner at mange reformerte teologer på 1500- og 1600-tallet mente at staten skulle støtte den sanne religionen og kunne gripe inn mot falsk lære.

Historisk sett hadde mange reformerte teologer et langt mer omfattende syn på øvrighetens religiøse myndighet enn det som er vanlig blant evangelikale kristne i dag.

Men DeYoung mener Wolfe gjør en feil når han fremstiller denne eldre tradisjonen som om den representerer den eneste autentiske reformerte posisjonen.

Han trekker frem flere historiske utviklingstrekk og tenkere:

Samuel von Pufendorf (1632–1694)

I verket Of the Nature and Qualification of Religion in Reference to Civil Society (1687) argumenterte Pufendorf for at statens hovedoppgave var å beskytte samfunnets sikkerhet og orden, ikke å tvinge menneskene inn i en bestemt religiøs overbevisning.

John Locke (1632–1704)

I A Letter Concerning Toleration (1689) argumenterte Locke for religiøs toleranse. Han påpekte at dersom staten får myndighet til å undertrykke falsk religion, kan den samme myndigheten senere brukes mot den sanne religionen.

John Witherspoon (1723–1794)

Den skotske presbyterianeren Witherspoon, som senere ble en sentral skikkelse ved Princeton, representerte en reformert tradisjon som forsvarte religiøs frihet og satte grenser for statens myndighet over kirken.

DeYoung viser også til at flere presbyterianere og baptister i Amerika motsatte seg etableringen av en statlig finansiert kirke.

Et viktig eksempel er revisjonen av Westminsterbekjennelsen i 1789, da den amerikanske presbyterianske kirken begrenset øvrighetens myndighet i religiøse spørsmål.

Hovedpoenget er at det ikke finnes én uforanderlig reformert politisk modell som alle kristne må følge til alle tider og på alle steder.

8. Identitetspolitikk på høyresiden: Når gruppen blir offeret

I den siste delen av kritikken blir parallellen til våkenhetsideologien enda tydeligere.

DeYoung trekker frem flere uttalelser fra Wolfes bok, særlig fra epilogen. Han reagerer blant annet på beskrivelser av:

  • Hvite menn som en gruppe som systematisk blir undertrykt av det moderne samfunnet.

  • Kvinner og kvinnelig innflytelse som en sentral årsak til samfunnets problemer.

  • Et såkalt «kvinnevelde», altså et samfunn styrt av kvinner.

  • Sekulære eliter som fiender av kirken og menneskeheten.

  • Et samfunn der kristne menn må frigjøre seg fra et fiendtlig politisk og kulturelt system.

DeYoung mener at denne argumentasjonen benytter mange av de samme mekanismene som venstresidens identitetspolitikk.

Sammenligning av venstre- og høyresidens våkenhetsideologi

Våkenhetsideologi på venstresiden

Høyresidens våkenhetsideologi

Samfunnet er strukturert mot minoriteter.

Samfunnet er strukturert mot hvite menn.

Vår gruppe er undertrykt.

Vår gruppe er undertrykt.

Systemet må avskaffes.

Det eksisterende systemet må erstattes.

Vår gruppe må bli mer bevisst sin identitet.

Vår etniske identitet må styrkes.

Elitene opprettholder undertrykkelsen.

Sekulære og globalistiske eliter opprettholder undertrykkelsen.

Radikale tiltak er nødvendige.

Radikale politiske tiltak og revolusjon kan være nødvendige.

DeYoungs poeng er ikke at venstresidens og høyresidens politiske programmer er identiske. De er forskjellige i innhold.

Poenget er at de kan benytte den samme grunnleggende fortellingen:

  1. Vår gruppe er offer for et undertrykkende system.

  2. Systemet er grunnleggende illegitimt.

  3. Våre motstandere er fiender, ikke bare mennesker vi er uenige med.

  4. Vi må vekkes til å forstå hvor alvorlig situasjonen er.

  5. Radikale tiltak er nødvendige for å gjenvinne makten.

DeYoung mener at dette er høyresidens versjon av våkenhetsideologien.

Han advarer mot en kristendom som blir så opptatt av politiske og etniske konflikter at den mister sitt kristne preg.

9. Hva bør kristne gjøre i stedet?

DeYoung avslutter med tre hovedprinsipper:

Frimodighet, mot og kristuslikhet.

Han mener ikke at kristne skal trekke seg tilbake fra samfunnet eller overlate politikken til sekulære krefter. Tvert imot bør kristne engasjere seg aktivt i samfunnet.

Dette innebærer blant annet å:

  • Forkynne evangeliet frimodig.

  • Bygge sterke og trofaste menigheter.

  • Undervise barna i kristen tro og lære.

  • Bevare og utvikle kristne utdanningsinstitusjoner.

  • Engasjere seg i samfunnsliv og politikk.

  • Forsvare naturlig lov og åpenbart bibelsk sannhet i offentligheten.

  • Elske sine naboer og dele evangeliet.

  • Støtte ekteskap, familie og kristen moral.

  • Arbeide for gudfryktige og vise politiske ledere.

Kristne trenger dyder som rettferdighet, visdom, måtehold og klokskap.

De må både kunne bygge broer og sette grenser. De må kunne tale sannhet og samtidig vise nåde.

Det er ikke nødvendig å velge mellom å være kompromissløs i sannheten og å være preget av kristen kjærlighet.

DeYoung understreker at han ønsker at USA skal bli mer kristent, både gjennom menneskers omvendelse og gjennom de positive virkningene av en kristen kultur. Men han mener ikke at dette krever kristen nasjonalisme slik Wolfe presenterer den.

Han advarer også mot forestillingen om at den mest konservative posisjonen automatisk er den riktige bare fordi venstresiden misliker den.

10. Den viktigste lærdommen: Kristendommen må ikke bli en politisk stammeidentitet

Det kanskje viktigste poenget i hele artikkelen er at kristendommen ikke må reduseres til en politisk, etnisk eller nasjonal identitet.

Det er fullt mulig å være bekymret for sekularisering, forsvare tradisjonelle familieverdier, kritisere progressiv ideologi, fremme kristen kultur og arbeide for et samfunn preget av kristen moral.

Men når disse målene blir viktigere enn evangeliet, kirken og kristne dyder, har noe gått galt.

En kristen kan være konservativ uten å være nasjonalist. Man kan elske sitt land uten å gjøre nasjonen til et religiøst ideal. Man kan forsvare vestlig sivilisasjon uten å gjøre etnisitet til grunnlaget for fellesskap. Og man kan kritisere venstresidens identitetspolitikk uten selv å utvikle en tilsvarende identitetspolitikk på høyresiden.

Paulus minner oss om at vårt egentlige borgerskap er i himmelen (Filipperne 3,20).

Kristendommens endelige håp ligger ikke i en bestemt nasjonalstat, en politisk leder eller en bestemt sivilisasjon. Det ligger i Jesus Kristus og hans kommende rike.

Vi skal ikke bekjempe verdens ideologier ved å adoptere deres tankemønstre. Vi skal møte dem med sannhet, rettferdighet, visdom og kristuslikhet.

Kilder og videre lesning

  1. DeYoung, Kevin. «The Rise of Right-Wing Wokeism: A Review of Stephen Wolfe’s The Case for Christian Nationalism.» The Gospel Coalition, 2022.

  2. Wolfe, Stephen. The Case for Christian Nationalism. Canon Press, 2022.

  3. Locke, John. A Letter Concerning Toleration. 1689.

  4. Pufendorf, Samuel. Of the Nature and Qualification of Religion in Reference to Civil Society. 1687.

  5. Rose, Matthew. A World After Liberalism: Philosophers of the Radical Right. Yale University Press, 2021.

  6. Bibelen: Markus 3,31–35; Matteus 16,18; Efeserne 2,11–22; Hebreerne 12,22–23; Filipperne 3,20; Åpenbaringen 5,9–10; 11,15; 21,9.

Redaksjonell merknad: Dette er en språklig og strukturell bearbeiding av teksten din, ikke en kontroll av alle påstandene mot originalartikkelen. Særlig avsnittene om Pufendorf, Locke, Witherspoon og revisjonen av Westminsterbekjennelsen bør kontrolleres mot DeYoungs originalartikkel før publisering. Det er også viktig å skille mellom DeYoungs gjengivelse av Wolfes argumenter og Wolfes egne formuleringer.

Comments

Popular posts from this blog

Var Muhammed Tolerant?

Gad Saad: Er Islam Fredelig?

Er Allah Jesus?