Hvorfor Muhammed ikke var en sann profet?
En kristen vurdering av Muhammeds profetiske påstand
Innledning: Fem minus fire er seks
Muslimer presenterer flere argumenter for at Muhammed var en sann profet fra Gud. Men spørsmålet er ikke bare om Muhammed hadde religiøs innflytelse, om islam vokste frem, eller om Koranen har en særpreget litterær stil. Det avgjørende spørsmålet er om Muhammed oppfyller Bibelens kriterier for en sann profet.
Argumentasjonen følger tre trinn:
Fem grunner muslimer bruker for å hevde at Muhammed var en sann profet.
Fire bibelske kjennetegn på en sann profet.
Seks grunner til at Muhammed ikke oppfyller disse kravene.
DEL I: Fem grunner muslimer bruker for å hevde at Muhammed var en sann profet
1. Gud gjorde Muhammed seirende
Muslimer viser til Muhammeds fremgang etter forfølgelsen i Mekka. Han ble leder i Medina, vant slaget ved Badr med en mindre styrke, vendte tilbake til Mekka som seierherre og etablerte en bevegelse som etter hans død ekspanderte over store områder.
Argumentet er at denne fremgangen viser at Allah var med Muhammed.
Men militær seier og politisk suksess beviser ikke i seg selv at en person er sendt av Gud. Historien kjenner mange religiøse og politiske ledere som har oppnådd store seire. Bibelen lærer ikke at enhver seirende leder dermed er en sann profet.
2. Muhammeds komme var forutsagt
Muslimer viser til flere bibeltekster som de mener forutsier Muhammed:
5. Mosebok 18:18: Profeten som skulle være lik Moses.
Jesaja 42:1–4: Herrens tjener som skulle bringe rett til folkeslagene.
Johannes 16:7–8: Jesu løfte om Talsmannen, Den hellige ånd.
Matteus 21:42–44: Guds rike skulle tas fra noen og gis til et folk som bærer dets frukt.
Disse tekstene må imidlertid leses i sin bibelske sammenheng. De gir ikke grunnlag for å konkludere med at Muhammed er den profeten Jesus eller Det gamle testamentet forutsier.
3. Koranen inneholder vitenskapelig forhåndskunnskap
Muslimer hevder at Koranen inneholder vitenskapelig kunnskap som ikke kunne vært kjent på 600-tallet.
Et ofte brukt eksempel er embryologi i Koranen 23:12–14. Det vises blant annet til:
De tre mørkene.
Den blandede dråpen.
Embryoet som beskrives med et uttrykk som kan oversettes med noe som ligner en igle.
Argumentet er at denne kunnskapen må ha kommet fra Allah.
Men slike beskrivelser må vurderes opp mot hva mennesker allerede visste i antikken. Aristoteles og den greske legen Galen skrev om embryologisk utvikling mange århundrer før Muhammed. Derfor kan ikke disse versene uten videre brukes som bevis på overnaturlig vitenskapelig kunnskap.
4. Muhammeds profetier gikk i oppfyllelse
Muslimer viser til tradisjoner som tilskrives Muhammed, blant annet:
Hadithen om folkegrupper som skulle bli beseiret i fremtidige kriger.
Profetien om at Konstantinopel skulle erobres, som senere skjedde i 1453.
Selv om en hendelse senere finner sted, må man undersøke når profetien ble formulert, hvor tydelig den var, og om den faktisk forutsa hendelsen på en presis måte. En profeti må også vurderes i lys av de bibelske kravene til en profet.
5. Koranen er et litterært mirakel
Muslimer hevder at Koranens litterære kvalitet beviser dens guddommelige opprinnelse. De viser til utfordringen om å frembringe noe tilsvarende Koranen (Koranen 52:33–34).
Argumentet er at Koranens språk, stil og struktur er så enestående at den ikke kan være menneskeskapt.
Men litterær kvalitet er ikke det samme som guddommelig autoritet. Et verk kan være litterært imponerende uten å være åpenbart av Gud. Dessuten er vurderingen av litterær overlegenhet i stor grad knyttet til språk, tradisjon og subjektiv vurdering.
DEL II: Fire bibelske kjennetegn på en sann profet
Det avgjørende spørsmålet er hva Bibelen selv lærer om hvordan en sann profet skal vurderes.
Profetene i Det gamle testamentet hadde først og fremst i oppgave å formidle Guds ord, forklare hans pakt og kalle folket til trofasthet. De kunne også forutsi fremtidige hendelser, men profetisk tjeneste handlet ikke bare om å forutsi fremtiden.
I 5. Mosebok 18:17–22 finner vi sentrale kriterier for profetisk tjeneste. Sammen med 5. Mosebok 13:1–4 gir teksten fire viktige kjennetegn.
1. Kalt av Gud
En sann profet må være kalt av Gud. Profetkallet er en guddommelig innsettelse, ikke en selvutnevnt religiøs autoritet.
Vi ser dette i Esekiel 2:1–2, der Gud selv taler til profeten og setter ham i tjeneste. Gud kaller også profeter gjennom andre profeter, slik vi ser da Elia fikk beskjed om å salve Elisja (1. Kongebok 19:16).
Ingen kan gjøre seg selv til Guds profet. Profetisk autoritet må komme fra Gud.
2. Gitt Guds ord
En sann profet formidler det Gud har åpenbart, ikke sine egne oppfatninger eller et selvstendig religiøst budskap.
Andre Petersbrev 1:20–21 sier:
«For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud.»
Profetens budskap har dermed sin autoritet fra Gud. Han kan ikke fritt endre eller erstatte Guds åpenbaring.
3. Trofast mot Gud
En sann profet må være trofast mot den Gud som allerede har åpenbart seg. Han kan ikke føre mennesker bort fra Gud eller oppfordre dem til å følge en annen guddom.
Femte Mosebok 13:1–4 lærer at selv om en profet skulle fremføre et tegn eller under som faktisk skjer, skal folket ikke følge ham dersom han oppfordrer dem til å dyrke andre guder.
Dette er et avgjørende prinsipp: Selv et tilsynelatende mirakel kan ikke legitimere et budskap som motsier Guds åpenbaring.
4. Bekreftet gjennom oppfyllelse
En sann profets forutsigelser skal gå i oppfyllelse.
Femte Mosebok 18:22 sier at dersom det profeten taler i Herrens navn, ikke skjer, er det ikke et budskap Herren har talt.
Profetier kan ha umiddelbar eller senere oppfyllelse. Men en sann profet kan ikke tale falskt i Guds navn. Profetien må også være i samsvar med Guds karakter og hans tidligere åpenbaring.
DEL III: Seks grunner til at Muhammed ikke var en sann profet
1. Muhammed mottok ikke et direkte kall fra Gud
Det første kjennetegnet på en sann profet er at han er kalt av Gud.
Ifølge den islamske tradisjonen mottok Muhammed sin første åpenbaring gjennom engelen Gabriel i hulen Hira. Han ble bedt om å resitere, og den første åpenbaringen beskrives i islamsk tradisjon som en overveldende og skremmende opplevelse.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare om Muhammed hevdet å ha mottatt et budskap fra en engel, men om dette budskapet virkelig kom fra Gud.
Paulus skriver:
«Men om vi selv eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!» (Galaterne 1:8).
Paulus gjør det klart at selv en engel fra himmelen ikke har autoritet til å erstatte evangeliet som allerede er forkynt.
Muhammeds budskap motsier det apostoliske evangeliet om Jesus Kristus. Derfor kan ikke hans påstand om en engleåpenbaring i seg selv bekrefte at han var kalt av Gud.
2. Muhammed motsa Jesu budskap
Alle sanne profeter må være i samsvar med Guds åpenbaring og frelsesplan.
Det sentrale problemet med Muhammeds budskap er at Koranen avviser sentrale sannheter om Jesus Kristus som Det nye testamentet forkynner.
Jesus er ikke bare en profet. Han er Guds Sønn, Messias og den som åpenbarer Faderen.
I Matteus 16:13–16 spør Jesus disiplene hvem de sier at han er. Peter svarer:
«Du er Messias, den levende Guds Sønn.»
Dette er ikke en perifer læresetning. Jesu identitet står i sentrum for det kristne evangeliet.
Johannes 1:1, 1:14 og 20:28 vitner om Jesu guddommelige identitet. Kolosserne 2:9 sier at hele guddomsfylden bor i Kristus legemlig.
Koranen avviser at Jesus er Guds Sønn og avviser den kristne forståelsen av hans guddommelighet. Den avviser også korsfestelsen slik den er forstått i Det nye testamentet (Koranen 4:157).
Dermed oppstår en grunnleggende motsetning: Det nye testamentet forkynner Jesus som Guds guddommelige Sønn, mens Muhammeds budskap avviser dette.
En sann profet kan ikke komme med en åpenbaring som opphever det Gud allerede har åpenbart om sin Sønn.
3. Muhammed ble ikke forutsagt i Bibelen
Muslimer viser særlig til tre bibelske argumenter for at Muhammed skulle komme:
Profeten som Moses i 5. Mosebok 18:18.
Herrens tjener i Jesaja 42.
Talsmannen i Johannes 14–16.
Disse tolkningene holder ikke når tekstene leses i sin sammenheng.
A. Profeten som Moses – 5. Mosebok 18:18
Teksten sier:
«En profet vil jeg la stå fram for dem blant deres brødre, en som deg. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg pålegger ham.»
Muslimer argumenterer med at uttrykket «blant deres brødre» kan vise til ismaelittene, og dermed Muhammed.
Men sammenhengen i 5. Mosebok handler om Israel og Israels profeter. I 5. Mosebok 17:15 brukes uttrykket «en av dine brødre» om en israelitt som skal være konge. Det handler ikke om en fremmed nasjon.
Videre er den profeten som Moses taler om, knyttet til Israels pakt og Guds ord til Israel. Den kristne lesningen ser den endelige oppfyllelsen i Jesus Kristus (Apostlenes gjerninger 3:22–23).
B. Herrens tjener – Jesaja 42:1–4
Muslimer mener at Herrens tjener i Jesaja 42 er Muhammed, ikke Jesus.
Men Jesajas tjenertekster må leses i sammenheng med resten av Jesajaboken. Jesaja 42 beskriver Herrens utvalgte tjener, som får Guds Ånd og bringer rett til folkeslagene.
Matteus 12:17–21 anvender nettopp Jesaja 42 på Jesus.
Det er derfor ikke nødvendig å hente inn Muhammed for å forklare denne profetien. Det nye testamentet identifiserer Jesus som oppfyllelsen.
C. Talsmannen – Johannes 14–16
Muslimer hevder at Jesus lovet at Muhammed skulle komme som Talsmannen, eller Parakleten.
Men Johannes 14:26 identifiserer Talsmannen uttrykkelig:
«Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.»
Det greske ordet er paraklētos, ikke periklutos. Påstanden om at det opprinnelige ordet egentlig var periklutos, «den lovpriste», har ikke støtte i den bevarte greske teksten.
Johannes 16:7–14 beskriver også Talsmannens oppgave: Han skal vitne om Kristus, overbevise verden om synd, rettferdighet og dom, og herliggjøre Jesus.
Dette passer med Den hellige ånd, ikke med en senere profet som forkynner et annet evangelium.
4. Muhammed fremsatte profetier som ikke oppfyller de bibelske kravene
En sann profets forutsigelser skal gå i oppfyllelse, ifølge 5. Mosebok 18:22.
Et eksempel som tas opp i forelesningen, er Koranen 30:2–4 om romernes seier over perserne.
Teksten sier at romerne etter sitt nederlag skulle seire igjen «i løpet av noen få år». Det arabiske uttrykket bid' sinīn forstås vanligvis som et tidsrom på mellom tre og ni år.
Forelesningen hevder at romernes endelige seier først kom i 628, omtrent 13–14 år etter det tidlige nederlaget, og bruker dette som et problem for profetiens tidsramme.
Dette argumentet må behandles med historisk presisjon: Krigen mellom perserne og bysantinerne besto av flere felttog og vendepunkter, og dateringen av det nederlaget og den påfølgende romerske seieren er avgjørende for vurderingen. Det er derfor nødvendig å dokumentere nøyaktig hvilken hendelse som menes før man konkluderer med at profetien er falsk.
Poenget i den bibelske vurderingen står likevel fast: En profetisk påstand må kunne prøves mot faktiske hendelser. Den kan ikke godtas bare fordi den senere tradisjonen hevder at den gikk i oppfyllelse.
5. Muhammed formidlet ikke mirakuløs vitenskapelig kunnskap
Muslimer hevder at Koranen inneholder kunnskap som ikke kunne ha vært kjent på 600-tallet.
Et sentralt eksempel er embryologien i Koranen 23:12–14.
Men beskrivelsene av fosterutvikling var ikke ukjente i antikken. Aristoteles skrev om embryologisk utvikling, og Galen beskrev også fosterets utvikling og ulike stadier flere hundre år før Muhammed.
Dermed kan ikke Koranens beskrivelser uten videre regnes som kunnskap som bare kunne ha kommet fra Gud.
Dersom en tekst skal brukes som bevis på overnaturlig vitenskapelig kunnskap, må den inneholde presis informasjon som ikke allerede var tilgjengelig i datidens kunnskapsmiljøer. Det må også vises at teksten faktisk sier det som moderne fortolkere hevder at den sier.
Koranens embryologiske beskrivelser oppfyller ikke uten videre dette kravet.
6. Muhammed er ikke profetenes endelige segl
Koranen 33:40 omtaler Muhammed som «Guds sendebud og profetenes segl». Islam tolker dette som at Muhammed er den siste profeten.
Men Det nye testamentet plasserer Jesu autoritet på et helt annet nivå.
Johannes 6:27 sier at Faderen har satt sitt segl på Jesus. Jesus er ikke bare en profet som kommer etter andre profeter. Han er Guds Sønn, den som åpenbarer Faderen, og den som alle profetene peker frem mot.
Johannes' åpenbaring 22:12–13 omtaler Kristus som Alfa og Omega, den første og den siste.
Hebreerne 1:1–2 sier at Gud tidligere talte til fedrene gjennom profetene, men at han i disse siste dager har talt til oss gjennom Sønnen.
Dette betyr ikke at Bibelen nekter for at Gud sendte profeter før Jesus. Det betyr at Jesus er Guds endelige og fullkomne åpenbaring. Profetene peker frem mot ham; de erstatter ham ikke.
Første Johannes 2:22–23 advarer mot den som fornekter at Jesus er Kristus, og dermed også fornekter Faderen og Sønnen.
En senere profet som avviser Jesu guddommelige sønnestatus og det apostoliske evangeliet, kan derfor ikke være en videreføring av den bibelske profetiske linjen.
Konklusjon: Jesus eller Muhammed?
Var Muhammed Guds siste profet, eller var Jesus Guds endelige åpenbaring?
Dersom Muhammed tilhørte den sanne profetiske linjen, måtte hans budskap ha bekreftet det Jesus og apostlene allerede hadde forkynt. En sann profet ville ikke ha erstattet evangeliet, avvist Jesu guddommelige sønnestatus eller motsagt apostlenes vitnesbyrd.
Men Muhammeds budskap står i direkte motsetning til det nye testamentets lære om Jesus Kristus.
Galaterne 1:8 gjør det klart at selv om en engel fra himmelen skulle forkynne et annet evangelium, skal dette evangeliet avvises.
Derfor er ikke spørsmålet om Muhammed var en innflytelsesrik leder, om islam vokste frem, eller om Koranen har litterære kvaliteter. Spørsmålet er om budskapet hans er i samsvar med Guds åpenbaring i Jesus Kristus.
Ut fra den bibelske målestokken er konklusjonen at Muhammed ikke var en sann profet fra Gud, men forkynte et annet evangelium som motsier apostlenes vitnesbyrd om Jesus Kristus.
Den avgjørende prøven på en profet er ikke hans politiske seier, religiøse innflytelse eller litterære prestasjon, men om han er trofast mot den Gud som allerede har åpenbart seg i Jesus Kristus.
Kilder
Leksjon, Dr. Jay Smith og Dr. Daniel Janosik (dette er en reproduksjon av deres powerpoint). Alle gangene du finner Jay Smith som kilde så er dette reprodusert med tillatelse av Dr. Jay Smith.
Comments
Post a Comment