Shahada og de Fem Søylene Finnes i ikke I Koranen

De fem søylene og Shahada finnes ikke i Koranen, men i hadith litteraturen som er skrevet 200-250 år senere, og som ikke er regnet som guddommelige men menneskelige feilbarlige overleveringer.

Et spørsmål som kan stilles til en muslim, er: Kan de fem søylene og Shahada finnes i Koranen? Deretter kan man spørre: Hvor lenge etter Muhammed ble hadithene skrevet ned, og er hadithene fra Gud eller fra mennesker?

Hvis poenget er å liste dem samlet i argumentet:

1. Shahada (trosbekjennelsen) — «Det finnes ingen gud uten Allah, og Muhammed er Allahs sendebud.»
2. Salat (bønnen) — de rituelle bønnene.
3. Zakat (almissen) — å gi en bestemt del av sin formue til de trengende.
4. Sawm (fasten) — fasten under Ramadan.
5. Hajj (pilegrimsreisen) — pilegrimsreisen til Mekka, dersom man har mulighet.

De fem søylene i islam er altså Shahada, Salat, Zakat, Sawm og Hajj.

Dette reiser et viktig spørsmål. Noen av de mest grunnleggende delene av islam, inkludert Shahada, er ikke tydelig formulert som grunnleggende trosartikler i Koranen, men må hentes fra senere islamsk tradisjon og hadith. Dersom Koranen er Guds fullkomne og guddommelige åpenbaring, hvorfor er da noen av de mest sentrale trosartiklene og religiøse praksisene avhengige av senere, menneskelige kilder? Hvorfor ble ikke dette skrevet tydelig i Koranen?

Dette kan illustreres med et enkelt eksempel. Tenk at en viktig samtale fant sted mellom flere personer, men at ingen skrev den ned. I stedet ble samtalen fortalt muntlig fra generasjon til generasjon i 240 år. Deretter skrev en person, mange generasjoner senere, for første gang ned det som angivelig ble sagt. Hvor pålitelig ville en slik kilde blitt vurdert? Hvor sikre kan man være på at innholdet faktisk gjengir den opprinnelige samtalen korrekt?

Se for deg at du og jeg skulle skrive biografiene til Grunnlovsfedrene i 1814, basert på muntlige overleveringer som vi skriver ned for første gang i dag. Vi får altså ordene og handlingene deres overlevert muntlig gjennom flere generasjoner, før vi mange år senere skriver dem ned for første gang. Historikere ville da sagt at vi ikke kan ha den samme tilliten til at vi har nøyaktig informasjon om hva de faktisk sa og gjorde.

Det ville være som om Tertullian, som levde over 200 år etter hendelsene i Det nye testamentet, var den første troverdige kilden vi hadde for å finne læren om å elske Gud og elske vår neste som oss selv, fordi dette ikke var nevnt i Bibelen.

Det er nettopp her en viktig forskjell mellom islam og kristendommen kan fremheves. Det nye testamentet har ikke det samme problemet. De grunnleggende kristne læresetningene kan utledes direkte fra Det nye testamentet, som kristendommen betrakter som guddommelig åpenbaring. Man er ikke avhengig av at en menneskelig tradisjon flere hundre år senere skal fortelle hva de grunnleggende kristne læresetningene egentlig var.

Det nye testamentet inneholder selv den sentrale informasjonen om den kristne tro, og tekstene ble skrevet langt nærmere de historiske begivenhetene enn de senere hadith-samlingene. Det nye testamentet bygger dessuten på apostlenes vitnesbyrd og kilder som ligger svært nær begivenhetene som beskrives.

Dermed oppstår et grunnleggende spørsmål om kildegrunnlaget: Hvorfor skulle de mest sentrale delene av islam være avhengige av senere menneskelige tradisjoner, dersom Koranen alene er Guds fullkomne åpenbaring? Og hvorfor skulle kristendommen derimot ha sine grunnleggende læresetninger bevart i langt tidligere tekster som står mye nærmere de opprinnelige begivenhetene?