3 Forskjeller på Kristen og Islamsk Bønn

 

1. Bønn: Ytre religion vs. indre forvandling

Islam legger stor vekt på ytre, foreskrevne religiøse handlinger. Kristendommen legger derimot vekt på indre forvandling som fører til ytre lydighet. Jesus advarte mot å be offentlig «for å bli sett av mennesker» (Matt 6,5), mot å gi for å bli lovprist (Matt 6,2) og mot å faste for å imponere andre (Matt 6,16). Han kritiserte også religiøse handlinger som ble gjort «for å bli sett av mennesker» (Matt 23,5), samtidig som man forsømte rettferdighet, barmhjertighet og troskap (Matt 23,23). Han kritiserte også dem som var rene på utsiden, men urene på innsiden (Matt 23,25–26; 23,27–28). I Lukas 18,10–14 setter Jesus den selvrettferdige fariseeren opp mot den ydmyke tolleren.

Kristendommen begynner derfor med indre renselse ved Guds nåde, som igjen fører til ytre lydighet. Bønn er en frukt av at man har mottatt Guds nåde, ikke et middel til å fortjene rettferdighet.

2. Offer: Forsoning før mennesket kan nærme seg Gud

Både Bibelen og Koranen inneholder beretninger som omhandler offer. I Edens hage dekker Gud Adam og Evas skam, og gjennom hele det bibelske offersystemet gir Gud en måte å håndtere menneskets synd på. Fortellingen om Abrahams sønn og stedfortredende offer peker også mot dette prinsippet. Til slutt peker disse ofrene frem mot Kristus, «Guds Lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29).

Det sentrale kristne spørsmålet er:

Hvordan kan syndige mennesker nærme seg en hellig Gud uten at Gud først sørger for soning?

Kristendommen svarer at Gud selv sørger for offeret gjennom Kristus, i stedet for at mennesket forsøker å etablere sin egen rettferdighet gjennom religiøse gjerninger.

3. Universalitet: Geografi, språk og ritualer

Islamsk gudsdyrkelse er sterkt knyttet til bestemte geografiske, språklige, fysiske og rituelle strukturer. Muslimer vender seg mot Mekka i bønnen, utfører hajj i Mekka, har Kaba som sentrum for pilegrimsreisen, gir arabisk en særskilt rolle i Koranen, utfører salah etter foreskrevne former og følger Muhammeds eksempel.

Kristendommen lærer derimot at tilbedelsen av Gud ikke er begrenset til ett bestemt geografisk sentrum. Jesus sier:

«Den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem.»
(Joh 4,21)

Han fortsetter med å si at de sanne tilbederne skal tilbe Faderen «i ånd og sannhet» (Joh 4,23–24). Jesus sier også:

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
(Matt 18,20)

Samtidig er kristendommen ikke løsrevet fra historien eller den fysiske virkeligheten. «Ordet var Gud» (Joh 1,1), og «Ordet ble kjød» (Joh 1,14). Kristendommen er derfor forankret i en bestemt historisk person og en bestemt historisk begivenhet, samtidig som den har universell anvendelse.

Kontrasten er derfor at islamsk gudsdyrkelse i større grad er knyttet til et bestemt språk, et bestemt sted, en bestemt bygning, bestemte ritualer og en bestemt profet, mens kristendommen lærer at Guds nærvær og tilbedelsen av Gud ikke er geografisk begrenset.