Progressivismen fungerer som en religion
Progressivismen fungerer som en religion. Den har sin egen lære om arvesynden, uttrykt gjennom hvit skyld (white guilt); sin negative skapelsesmyte i andre verdenskrig; sin fortelling om Edens hage gjennom en antirasistisk forestilling om mennesket som et ubeskrevet blad (blank slate anthropology); og sitt syndefall, der menneskeheten ble forvist fra et egalitært paradis da samfunnet ble etablert og privat eiendomsrett ble oppfunnet.
Prestene finner vi i statlige institusjoner, universiteter, etablerte medier og de permanente byråkratiene som fører nasjonene våre videre langs historiens lange bue, som ubønnhørlig bøyer seg mot fremskrittet.
Det uklare løftet om integrering fungerer som dens frelseslære, og tilhengerne vil forfølge enhver kjetter som våger å hevde at etniske grupper eksisterer, og at det finnes reelle og uforsonlige forskjeller mellom dem.
Hvis det ikke hadde vært for «ytre høyre», som står i nærheten av den allestedsnærværende sekulære Satan-skikkelsen Adolf Hitler, ville vi levd i det jordiske paradiset som John Lennon beskriver i Imagine.
Det er av denne grunn at Europas progressive ikke vil lære av opptøyene i Frankrike.
Selv når den voldelige uroen sprer seg til Tyskland, Belgia og Italia, og blir drevet frem av de samme befolkningsgruppene som åpent innrømmer på kamera at de bare ønsker å plyndre og ødelegge ting de selv er ute av stand til å produsere, projiserer liberale i disse landene en edel sak over på vandalenes handlinger.
De håndterer virkeligheten ved å insistere på at denne meningsløse ødeleggelsen er et sakrament i tjeneste for store revolusjonære mål.
Financial Times er mer opptatt av hvordan Marine Le Pen og Nasjonal samling (Rassemblement National) kan utnytte opptøyene politisk, enn av selve opptøyene.
Troen på at alle mennesker tilhører én universell mennesketype, og at de formes av økonomiske faktorer og flyktige systemiske krefter, fører til at man gjør dem som påpeker problemet, til selve problemet.
Alternativet ville være å innrømme at ens menneskesyn er feil, og å fornekte sin tro på progressivismen.
Til dem som håper at denne avvisningen av ideologien om mennesket som et ubeskrevet blad vil vekke progressive: Hvis du ikke ville forkaste din religiøse tro etter å ha blitt utsatt for en forbrytelse eller naturkatastrofe, hvorfor skulle du da forvente at raseopptøyer får progressive til å oppgi sin egen tro?
En podcaster, Connor Tomlinson, som jeg personlig ikke kjente til før jeg kom over dette innlegget, skrev en interessant Facebook-post, som er oversatt til norsk her. Han setter ord på noe svært vesentlig ved det som skjer i Vesten.
Enkelt oppsummert: Avvisningen av kristendommen i Europa har ikke ført oss inn i en sekulær tidsalder. Den har snarere ført til fremveksten av en ny religion som i stor grad har overtatt kristendommens plass.
Løsningen er verken progressivismen eller høyrepolitikken, men Jesus Kristus.
Mennesket er grunnleggende religiøst. Vi søker alltid noe å tro på, noe å tilbe og noe å bygge livet og samfunnet vårt rundt. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal ha en religion, men hvilken religion vi skal følge.
For religioner er ikke like. Noen brenner ned Paris, mens andre gir liv og forkynner håpet om at selv de døde skal stå opp igjen.
Comments
Post a Comment