Islam og kristendom: Hvilken tro har det sterkeste grunnlaget for å hevde å være Guds åpenbaring?
Innledning
Kristendommen og islam hevder i sine klassiske former begge å være grunnlagt på en guddommelig bok åpenbart av Gud. Bibelen hevder at den er inspirert av Gud (2 Tim 3,16–17), og at profetiene ble formidlet av mennesker som var «drevet av Den hellige ånd» (2 Pet 1,20–21). Ifølge Bibelen har Skriften en særskilt autoritet (5 Mos 4,2; Jer 1,9–10; Matt 4,4; Joh 10,35; Hebr 4,12).
På tilsvarende måte hevder Koranen å være guddommelig. Sure 2:2 fastslår at det ikke er noen tvil om at Koranen er en bok som gir veiledning til dem som er bevisste på Allah. Sure 3:3 sier at Koranen ble åpenbart til Muhammed med sannheten og bekrefter det som kom før den. Sure 4:163 forteller at åpenbaring også ble gitt til Noah og andre profeter før Muhammed. I islam betraktes Jesus som en profet som underkastet seg Allahs vilje (sure 3:50).
Begge tekstene hevder altså å ha et guddommelig opphav: Bibelen hevder å være inspirert av Gud og å ha guddommelig autoritet, mens Koranen hevder å være en åpenbaring fra Allah, gitt til Muhammed, og å erstatte de tidligere skriftene. Dette etterlater tre logiske muligheter: Enten er bare Bibelen guddommelig, bare Koranen guddommelig, eller så er ingen av dem guddommelige.
Målet med denne artikkelen er å vise at Bibelen presenterer et mer troverdig grunnlag for å hevde å være guddommelig enn Koranen. Dette skal undersøkes gjennom tre områder: Den sentrale påstanden i hver bok – oppstandelsen i Bibelen kontra Koranens åpenbaring. Påstandene om oppfyllelsen av tidligere åpenbaringer – det islamske dilemmaet kontra bibelsk kontinuitet. Og åpenbaringens klarhet – klarhet kontra forvirring. Gjennom disse tre områdene vil jeg presentere en samlet argumentasjon for at Bibelen gir et mer troverdig grunnlag for å hevde å ha et guddommelig opphav enn Koranen.
Koranen eller oppstandelsen?
Det første steget er å undersøke de viktigste påstandene i Koranen og Bibelen, ettersom begge presenterer seg som «åpenbarte og historiske religioner».¹ Nøyaktigheten i disse bøkene og deres tilhørende tradisjoner er derfor av stor betydning. Men hvilke bevis viser hver bok til?
Ifølge en hadith i Mishkat al-Masabih:
«Koranen er det største under blant verdens underverker. Denne boken står ikke tilbake for noen annen bok i verden, ifølge de lærdes enstemmige vurdering, når det gjelder uttrykksmåte, stil, retorikk, tanker og sunnheten i lovene og forskriftene som skal forme menneskehetens skjebne.»²
Koranen fremhever selv sin mirakuløse natur. Sure 2:23 utfordrer motstanderne til å frembringe en sura som ligner den. Sure 10:37–38 hevder at ingen mennesker eller deres støttespillere kan frembringe noe tilsvarende. Sure 17:88 fastslår at verken menneskeheten eller jinnene, selv om de samarbeidet, ville kunne frembringe noe tilsvarende. Koranen beskrives som «Bøkenes mor», åpenbart på arabisk fra evige steintavler i himmelen (43:3–4). Den er evig (85:21–22), fri for menneskelig innblanding (10:15; 18:27), uforanderlig (6:34; 6:115; 10:64) og beskyttet mot korrupsjon (15:9).
Koranen presenterer seg med andre ord som et litterært og guddommelig mirakel. Problemet er imidlertid at bevisføringen for denne påstanden er sirkulær: Den bygger på at Koranen selv hevder det. Dette er subjektivt snarere enn objektivt. Homer, som skrev Iliaden og store deler av Odysseen, regnes for eksempel som en mester innen gresk episk diktning. Det innebærer likevel ikke at verkene hans er guddommelig inspirert. Litterær kvalitet er subjektiv, og hva som regnes som «stor litteratur», varierer kulturelt og personlig.³
Selv forskere som studerer Koranen, diskuterer dens litterære kvalitet. Den tyske forskeren Theodor Nöldeke (d. 1930) skrev:
«[Koranen er full av] kaotisk forvirring … prosaisk … stiv i stilen … kjedelig moraliserende forkynnelse … retorisk … aldri metrisk … og rimene er gjennomgående en belastende tvangstrøye … overflødige ord … syntaksen avslører store vanskeligheter … den trettende virkningen av dens endeløse gjentakelser … [slik at dogmet] gjør et mangelfullt litterært verk til et uovertruffent mesterverk i de troendes øyne.»⁴
Salomon Reinach (1858–1932) uttalte tilsvarende:
«Fra et litterært synspunkt har Koranen liten verdi. Deklamasjon, gjentakelser, barnslighet, mangel på logikk og sammenheng slår den uforberedte leseren i møte overalt. Det er ydmykende for menneskets intellekt å tenke på at denne middelmådige litteraturen har vært gjenstand for utallige kommentarer, og at millioner av mennesker fremdeles kaster bort tiden på å fordype seg i den.»⁵
Selv om denne kritikken ikke beviser at Koranen ikke kan være viktig, god eller innflytelsesrik, viser den at påstanden om at Koranen er verdens beste litteratur, er subjektiv og ikke kan verifiseres objektivt.
Koranen har også tekstvariasjoner i manuskriptene. I boken Corrections in Early Qur'an Manuscripts dokumenterer Daniel Alan Brubaker tjue eksempler på tekstlige endringer, ledsaget av fotografier som viser forskjellene i tidlige manuskripter. Dette inkluderer tilfeller der tegnsetting mangler, ord er satt inn eller fjernet, tekst er skrevet over, eller marginale tillegg forekommer ved siden av hovedteksten. Slike forhold reiser spørsmål i lys av Koranens påstand om at:
«Din Herres ord er fullkomne i sannhet og rettferdighet; ingen kan endre Hans ord» (Koranen, sure 6:115).⁶
Koranen hevder også å være på rent arabisk (16:103), men forskere påpeker at den inneholder en rekke ikke-arabiske ord. I Al-Itqan fi Ulum al-Qur'an lister al-Suyuti for eksempel opp omkring 118 ikke-arabiske ord som finnes i Koranen. Andre observasjoner omfatter manglende uttrykk og grammatiske uregelmessigheter. Ali Dashti påpeker at Koranen:
«… inneholder forståelige passasjer uten hjelp fra kommentarer; fremmede ord, ukjente arabiske ord og ord brukt med andre betydninger enn de vanlige; adjektiver og verb bøyd uten å følge samsvar i kjønn og tall; pronomen brukt på en ulogisk og grammatisk ukorrekt måte … predikater i rimede passasjer som ofte ligger langt fra subjektene de beskriver.»⁷
Disse forholdene undergraver ikke nødvendigvis Koranens betydning, men de utfordrer dens påstand om å være et objektivt bevis på guddommelig opphav ut fra dens egne premisser.
Bibelen hevder derimot ikke at selve boken er et mirakel. I stedet peker den på Jesu Kristi oppstandelse som det sentrale beviset for troen. Paulus understreker dette i 1. Korinterbrev 15. Dersom oppstandelsen ikke var sann, ville de kristnes tro være forgjeves. De troende ville gi et falskt vitnesbyrd om Gud. Troen ville være meningsløs. De troende ville fremdeles være i sine synder. Og de kristne ville være de mest ynkelige av alle mennesker.
Hele den kristne troen er avhengig av oppstandelsen. Jesu korsfestelse, død og oppstandelse er objektive historiske hendelser som Bibelen vitner om. Johannes 18:37 understreker dette: Evangeliet vitner om Jesu kongedømme og oppdrag, forankret i historisk virkelighet. Selv kritikere av kristendommen er enige om enkelte historiske fakta.
Bart Ehrman påpeker at praktisk talt alle forskere, uavhengig av religiøs bakgrunn, er enige om at:
«Jesus var en jødisk mann, kjent som en forkynner og lærer, som ble korsfestet (en romersk henrettelsesmetode) i Jerusalem under den romerske keiseren Tiberius, da Pontius Pilatus var landshøvding i Judea.»⁸
Gary Habermas, en forsker på Det nye testamentet, utviklet den såkalte «minimal facts»-tilnærmingen. Den identifiserer historiske hendelser som aksepteres av nesten alle forskere, også skeptiske forskere, som grunnlag for historisk argumentasjon.⁹ Disse inkluderer Jesu korsfestelse, disiplenes overbevisning om at han hadde stått opp og vist seg for dem, Paulus' omvendelse fra forfølger til Jesu etterfølger, og Jakob, Jesu bror, som først tvilte, men senere ble kristen.¹⁰
Debatten handler ikke om de historiske faktaene i seg selv, men om hvordan disse faktaene skal tolkes. Argumentet er at den beste forklaringen på disse hendelsene er at Jesus virkelig stod opp fra de døde. Disiplene var villige til å dø for denne overbevisningen, og offentlige brev som Paulus' hevder at 500 mennesker hadde sett den oppstandne Jesus (1 Kor 15). Kristendommens opprinnelse er vanskelig å forklare uten en oppstandelse.
Koranen lærer at Jesus ikke ble korsfestet, men at det bare så slik ut (sure 4:157–158). Fra et teologisk perspektiv kan dette være akseptabelt for en muslimsk troende. Likevel er det et problem at denne påstanden ble skrevet 650–800 år etter beretningene i Det nye testamentet. Den motsier også historiske bevis som er bredt akseptert blant forskere.
Jesus hadde selv forutsagt sin oppstandelse lenge før sin død (Jes 53:10–11; Jona 1:17; Matt 12:39–40). Dersom Jesus virkelig stod opp fra de døde, viser dette hans guddommelighet. Dersom han er guddommelig, er Bibelens beretninger om hans oppstandelse pålitelige, ettersom han ga apostlene i oppdrag å nedtegne disse hendelsene.
Bibelen er, i motsetning til Koranen, ikke avhengig av sirkulær argumentasjon. Dens påstander om Jesu oppstandelse bygger på historiske bevis som er tilgjengelige for alle, profetier som kan prøves, og omstendigheter som alternative forklaringer ikke klarer å gjøre tilstrekkelig rede for. Selv om dette ikke automatisk beviser at Jesus stod opp fra de døde, gir det et langt sterkere grunnlag for å hevde guddommelig autoritet enn Koranens litterære eller retoriske påstander, som i stor grad er subjektive, motstridende og svært vanskelige å etterprøve objektivt.
Korrupsjon eller kontinuitet?
Koranen og Bibelen fremsetter påstander om sin egen historie og om tidligere åpenbaringer. Islam hevder at den erstatter de tidligere skriftene, mens Det nye testamentet hevder å oppfylle Det gamle testamentet (Matt 5:17). Muslimer argumenterer ofte for at Bibelen er blitt forfalsket, til tross for at Koranen ikke uttrykkelig sier at selve bibelteksten er korrumpert. Sure 29:49 instruerer for eksempel muslimene om ikke å diskutere med Bokens folk (jøder og kristne).
Muslimer oppfordres til å henvende seg til dem som omtales som Bokens folk, og spørre dem om svar (sure 16:43; 21:7; 10:94). Koranen lover velsignelse, lys og veiledning til dem som leser Toraen og Injil (sure 5:46). Allah lover dessuten aldri å endre sine ord (sure 6:115).
Dr. Daniel Janosik påpeker at tidlige islamske lærde, som al-Tabari (900-tallet) og al-Qasim ibn Ibrahim (800-tallet), ikke hevdet at selve bibelteksten var korrumpert. De tok heller for seg fortolkningen og betydningen av evangeliene. Påstanden om at Bibelen var korrumpert, dukker ikke opp før hos Ibn Hazm på 1000-tallet.¹¹
Dermed tyder verken Koranen selv eller de tidlige islamske lærde fra de første 400 årene på at Bibelen var korrumpert. Dette skaper det som ofte kalles «det islamske dilemmaet»: Dersom Koranen omtaler Bibelen som pålitelig, er Bibelen sann. Men dersom Bibelen er sann, er Koranen falsk. Dagens islamske lærde og Koranen selv synes å være uenige på dette punktet, noe som gjør påstanden om at Koranen erstatter en korrumpert bibel, til et motstridende argument.
Et annet problem gjelder miraklene som ble utført av bibelske profeter. Gud lover å reise opp en profet større enn Moses (5 Mos 18:15–18). Moses utførte mange mirakler (2 Mos 7–12; 14:21–29; 17:1; 4:3–4), og andre profeter utførte ytterligere mirakler (1 Kong 18:20–40; 2 Kong 4:42–44; 1 Sam 7:9–14). Disse miraklene kunne objektivt bekreftes av samtidige mennesker.
Muhammed utførte derimot ikke mirakler som forventet eller observerbare i Koranen. Han hevdet at Koranen selv var det største mirakelet (sure 2:23), men som vist er dette et subjektivt snarere enn et objektivt mirakel. Muslimer argumenterer for at 5. Mosebok 18 handler om Muhammed, men han utførte ingen objektive mirakler og var heller ikke israelitt, slik teksten spesifiserer.
Jesus, derimot, oppfyller disse kriteriene (Apg 3:22–23; Joh 6:14; Matt 17:15). Muhammed hevder gjennom Koranen at Bibelen er pålitelig, men han oppfyller ikke den jødiske loven, inkludert omskjærelsen og høytidene, mens Jesus oppfylte loven (Matt 5:17).
Koranen er dermed i strid med, og ikke i kontinuitet med, tidligere åpenbaring (5 Mos 4:1–2; Jes 8:20; Matt 5:17–18; 24:35; Åp 22:18–20). Bibelen inneholder mirakler som er objektive og kunne bekreftes av samtidige mennesker (2 Mos 10:1–2; 5 Mos 18:21–22; Jes 41:21–24; Joh 7:20–23). Videre må en profet oppfylle tidligere profetier (5 Mos 18:21–22; Jes 43:9; Joh 13:18–21).
Det nye testamentet, som hovedsakelig ble skrevet av jøder i Israel, oppfyller profetier fra Det gamle testamentet og bekrefter tidligere åpenbaring i stedet for å hevde at den var korrumpert. Det gamle og det nye testamentet viser kontinuitet: Det nye testamentet bygger videre på og oppfyller Det gamle testamentet uten å forkaste det. Dersom Koranen skulle erstatte eller fullføre tidligere åpenbaring, ville man forvente at den viste en tilsvarende kontinuitet med de tidligere skriftene.¹²
Det er derfor forvirrende at en slik kontinuitet ikke er tydelig i Koranen, til tross for dens henvisninger til tidligere skrifter som pålitelige. Koranen står ikke i kontinuitet med Bibelen, men i motsetning til den. Bibelen fastslår at bevis krever to eller tre vitner, et prinsipp som også Det nye testamentet viderefører (5 Mos 17:6; Matt 18:16).
Bibelen ble skrevet over en periode på omtrent 1400 år av rundt 30 eller flere forfattere i Det gamle testamentet og åtte i Det nye testamentet.¹³ Disse forfatterne stod til ansvar overfor hverandre. Muhammed, derimot, er ett enkelt vitne, med Koranen som det eneste påståtte mirakelet, og den eneste personen som bekrefter dens guddommelige opphav, er Muhammed selv. Muhammed hevder at Koranen er guddommelig, og Koranen hevder at Muhammed er sendt fra Gud for å bekrefte dette. Denne argumentasjonen er sirkulær.
Det er derfor svært vanskelig å objektivt etterprøve Muhammeds åpenbaring. Han utførte ikke observerbare mirakler, viste ikke kontinuitet med tidligere skrifter til tross for at han hevdet at de var pålitelige, og var det eneste vitnet uten noen som kunne holde ham ansvarlig. Dette står i motsetning til hvordan bibelsk åpenbaring fungerer, og det er også i strid med det Koranen selv hevder om Skriftene.
Forvirring eller klarhet?
Sure 11:1 og 12:1 beskriver Koranen som «klar». Denne beskrivelsen innebærer at Koranen burde være forståelig for de troende uten at man trenger ytterligere eksterne kilder for å forklare den. Men spørsmålet er om Koranen faktisk er så klar.
Den tyske forskeren Theodor Nöldeke beskrev som tidligere nevnt Koranens oppbygning som kaotisk. Det krever heller ikke spesialisert forskning for å observere at Koranen ikke er en enkel bok å forstå. Teksten er ikke organisert kronologisk, og kapitlene (suwar) følger ikke den historiske rekkefølgen de ble åpenbart i.
Dr. Steven Masood skriver:
«Samlingen av suraene i Koranen slik vi har den i dag, viser ingen kronologisk rekkefølge for tilblivelsen, selv om mange forskere, både muslimer og ikke-muslimer, har forsøkt å rekonstruere en slik rekkefølge.»¹⁴
Den britiske forskeren John McClintock fra 1800-tallet kommenterte på tilsvarende måte Koranens struktur:
«Innholdet i Koranen er svært usammenhengende og sentenspreget. Boken mangler tydeligvis enhver logisk tankerekkefølge, både som helhet og i sine enkelte deler. Dette stemmer overens med den springende og tilfeldige måten den angivelig ble overlevert på.»¹⁵
En annen utbredt oppfatning innenfor islamsk tradisjon er at Koranen helst bør studeres på arabisk for å kunne forstås korrekt. Dette skaper en praktisk utfordring, ettersom de fleste muslimer verden over ikke har arabisk som morsmål og ofte mangler evnen til å lese den arabiske teksten.
Videre er ikke Koranen den eneste kilden som kreves for å forstå islam. I tillegg til Koranen støtter muslimer seg på Muhammeds uttalelser, bevart i hadith-litteraturen, samt sira, de biografiske tradisjonene om Muhammeds liv. Klassiske kommentarer (tafsir) brukes også ofte for å fortolke teksten. Det er viktig å merke seg at sira- og hadithsamlingene ble samlet flere generasjoner, ofte flere århundrer, etter Muhammeds levetid. Likevel leser mange muslimer ikke alle disse kildene grundig.
Bibelen inneholder derimot en rekke litterære sjangre – fortellinger, lignelser, visdomslitteratur, poesi, Salmene og apokalyptiske skrifter. Selv om enkelte tekster kan være vanskelige, presenterer Bibelens overordnede struktur en i hovedsak kronologisk fortelling som mange lesere finner lettere å følge. Dessuten fungerer Bibelen i seg selv som en omfattende og lett forståelig samling tekster som formidler Guds åpenbaring.
Fra dette perspektivet kan man forvente at dersom Gud hadde til hensikt å åpenbare seg for menneskeheten, ville han formidle denne åpenbaringen på en måte som var lett tilgjengelig og forståelig. Mangelen på kronologisk organisering, den opplevde mangelen på strukturell sammenheng og skillet mellom Muhammeds biografi, hans uttalelser og Koranens åpenbaring kan derfor få noen lesere til å oppfatte Koranen som mindre klar snarere enn mer klar. Dette skaper en spenning i forhold til Koranens egen påstand om å være en «klar» åpenbaring.
Konklusjon
Kristendommen og islam hevder begge å ha en guddommelig åpenbaring fra Gud, men grunnlaget for deres respektive påstander er vesentlig forskjellig.
Koranen presenterer seg først og fremst som et litterært og retorisk mirakel, og hevder at dens stil og sammensetning ligger utenfor menneskelig etterligning. Denne påstanden bygger imidlertid i stor grad på subjektive vurderinger og sirkulær argumentasjon: Koranen anses som mirakuløs fordi den selv erklærer at den er det. Litterær fortreffelighet kan være imponerende, men er vanskelig å verifisere objektivt og beviser ikke nødvendigvis et guddommelig opphav.
Bibelen bygger derimot ikke sin autoritet på tekstens litterære særpreg. I stedet er den sentrert rundt den historiske påstanden om Jesu Kristi oppstandelse. Den kristne troen erkjenner åpent at dersom oppstandelsen ikke fant sted, faller hele budskapet sammen (1 Kor 15). Dette gjør Bibelens sentrale påstand historisk etterprøvbar på en måte som Koranens litterære utfordring ikke er. Selv mange skeptiske historikere er enige om flere sentrale fakta knyttet til Jesu liv og død, og debatten dreier seg derfor om hvilken forklaring som best gjør rede for disse faktaene.
Forholdet mellom hver tekst og tidligere åpenbaringer viser også en viktig forskjell. Det nye testamentet presenterer seg som en oppfyllelse av Det gamle testamentet og viderefører den historiske og teologiske rammen i de tidligere skriftene. Koranen bekrefter på sin side autoriteten til tidligere skrifter som Toraen og Evangeliet, samtidig som den motsier sentrale deler av disse tekstene, særlig når det gjelder Jesu korsfestelse og oppstandelse. Dette skaper det som enkelte forskere omtaler som «det islamske dilemmaet»: Koranen bekrefter påliteligheten til tidligere åpenbaringer, samtidig som den avviker fra deres sentrale påstander.
Spørsmål om klarhet og struktur bidrar også til sammenligningen. Koranen beskriver seg selv som en klar åpenbaring, men dens ikke-kronologiske oppbygning og avhengighet av senere fortolkningstradisjoner som hadith, sira og tafsir gjør den ofte vanskelig å forstå på egen hånd. Bibelen, selv om den består av mange litterære former skrevet over flere århundrer, presenterer en overordnet sammenhengende fortelling om Guds forhold til menneskeheten som mange lesere finner mer tilgjengelig.
Samlet sett utgjør disse betraktningene en kumulativ argumentasjon. Bibelen forankrer sine påstander i historiske hendelser, viser kontinuitet med tidligere åpenbaring og presenterer budskapet sitt innenfor en fortellingsramme som kan undersøkes og etterprøves. Koranen bygger derimot i større grad på påstander om litterær uovertruffenhet og autoriteten til ett enkelt profetisk vitne.
Av disse grunnene presenterer Bibelen et mer troverdig grunnlag for guddommelig opphav enn Koranen når den vurderes ut fra historiske bevis, åpenbaringens kontinuitet og budskapets klarhet. Dette beviser ikke Bibelens guddommelighet, men det viser at Bibelen har en sterkere, mer etterprøvbar og tydeligere måte å begrunne sitt guddommelige opphav på enn Koranen.
Fotnoter
Steven Masood, The Bible and the Qur’an: A Question of Integrity (Kindle-utgave; utgitt av ITL USA, Jesus to Muslims, Inc., 2012), innledning.
Mishkat al-Masabih, oversatt av James Robson (Lahore: Sh. Muhammad Ashraf, 1960), bind III, hadith 664.
Steven Masood, The Bible and the Qur’an: A Question of Integrity (Kindle-utgave; utgitt av ITL USA, Jesus to Muslims, Inc., 2012), kapittel 8.
Theodor Nöldeke, sitert i The Origins of the Koran: Classic Essays on Islam’s Holy Book, redigert av Ibn Warraq (Amherst, NY: Prometheus Books, 1998), 36, 44–47.
Salomon Reinach, Orpheus: Study of Religions (Paris: Mercure de France, 1932), 176.
Daniel Alan Brubaker, Corrections in Early Qur'an Manuscripts: Twenty Examples (Lovettsville, VA: Think and Tell Press, 2019).
Steven Masood, The Bible and the Qur'an: A Question of Integrity, s. 98 (Kindle-utgave), kapittel 8.
Bart D. Ehrman, Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth (Kindle-utgave), s. 12.
Gary R. Habermas og Michael R. Licona, The Case for the Resurrection of Jesus (Kindle-utgave; Grand Rapids, MI: Kregel Publications, 2004), 44.
Ibid., kapittel 3–4.
Daniel Janosik, «Which Is Corrupt, the Bible or the Qur’an?» (forelesning, IS509 Bibliology Lecture 2A, Veritas International University).
Jeffrey D. Breshears, An Introduction to Bibliology: What Every Christian Should Know About the Origins, Composition, Inspiration, Interpretation, Canonicity, and the Transmission of the Bible (Kindle-utgave), s. 10–11.
Fred Farrokh, Whatever Happened to Christianity?: A Tafsir for Muslim Scholars and Thinkers (Eugene, OR: Wipf and Stock Publishers, 2023), kapittel 3 (Kindle-utgave).
Steven Masood, The Bible and the Qur'an: A Question of Integrity (Kindle-utgave), kapittel 1.
John McClintock og James Strong, Cyclopaedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (Grand Rapids, MI: Baker Book House, 1981), 151.
Litteraturliste
Bauckham, Richard. Jesus and the Eyewitnesses: The Gospels as Eyewitness Testimony. 2. utg. Kindle-utgave. Grand Rapids, MI: William B. Eerdmans Publishing Company, 2017.
Breshears, Jeffrey D. An Introduction to Bibliology: What Every Christian Should Know About the Origins, Composition, Inspiration, Interpretation, Canonicity, and the Transmission of the Bible. Kindle-utgave. Areopagus Publishing, 2014.
Ehrman, Bart D. Did Jesus Exist? The Historical Argument for Jesus of Nazareth. New York: HarperCollins, 2012.
Farrokh, Fred. Whatever Happened to Christianity? A Tafsir for Muslim Scholars and Thinkers. Kindle-utgave. Eugene, OR: Wipf and Stock Publishers, 2023.
Janosik, Daniel. «Which Is Corrupt, the Bible or the Qur’an?» Forelesning, IS509 Bibliology Lecture 2A, Veritas International University.
Masood, Steven. The Bible and the Qur’an: A Question of Integrity. Kindle-utgave. Independently published, 2018.
McClintock, John, og James Strong. Cyclopaedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature. Grand Rapids, MI: Baker Book House, 1981.
Mishkat al-Masabih. Oversatt av James Robson. Bind III, hadith 664. Lahore: Sh. Muhammad Ashraf, 1960.
Nöldeke, Theodor. «The Koran.» I The Origins of the Koran: Classic Essays on Islam’s Holy Book, redigert av Ibn Warraq, 36–47. Amherst, NY: Prometheus Books, 1998.
Reinach, Salomon. Orpheus: A General History of Religions. New York: Dodd, Mead & Company, 1932.
Shaw, Benjamin C. F. Trustworthy: Thirteen Arguments for the Reliability of the New Testament. Kindle-utgave. Downers Grove, IL: IVP Academic, 2024.
Shoemaker, Stephen J. Creating the Qur’an: A Historical-Critical Study. Kindle-utgave. Oakland: University of California Press, 2022.
The Holy Bible. English Standard Version. Wheaton, IL: Crossway Bibles, 2016.
Koranen. Oversatt av Saheeh International. Besøkt 4. november 2025. https://quran.com.
Wallace, Daniel B., mfl. Reinventing Jesus: How Contemporary Skeptics Miss the Real Jesus and Mislead Popular Culture. Grand Rapids, MI: Kregel Publications, 2006.
White, James R. What Every Christian Needs to Know About the Qur’an. Minneapolis: Bethany House Publishers, 2013.
Wilhite, David E. The Gospel according to Heretics: Discovering Orthodoxy through Early Christological Conflicts. Kindle-utgave. Grand Rapids, MI: Baker Academic, 2015.
Comments
Post a Comment