Hvordan venstresiden hjalp Ayatollah Khomeini til makten – og selv ble knust av den islamske revolusjonen


Innledning: Revolusjonen som spiste sine egne

I 1979 skjedde det en revolusjon i Iran som skulle forandre Midtøsten og få konsekvenser langt utover landets grenser.

Ayatollah Ruhollah Khomeini vendte tilbake fra eksil og ble etter hvert den øverste lederen for den nye islamske republikken.

Men det er en side ved denne revolusjonen som ikke alltid får like mye oppmerksomhet: Den iranske venstresiden var med på å bane vei for Khomeinis maktovertakelse.

Kommunister, marxister, sosialister, islamister og liberale grupper samarbeidet om å styrte sjahen. De hadde svært forskjellige politiske mål, men én felles fiende: monarkiet og dets vestlige allierte.

Ironien er at flere av dem som hjalp Khomeini til makten, senere ble fengslet, torturert, henrettet eller tvunget i eksil av det samme regimet de hadde vært med på å etablere.

Og det var ikke bare iranere som støttet revolusjonen. Også vestlige intellektuelle og politikere uttrykte sympati for Khomeini og hans bevegelse.

Hvordan kunne dette skje? Hvorfor støttet kommunister en islamsk revolusjon? Og hvorfor klarte Khomeini å overta en revolusjon som hadde så mange forskjellige politiske aktører?

Dette skal vi se nærmere på.

1. Iran før revolusjonen

For å forstå revolusjonen må vi først forstå Iran under sjahen, Mohammad Reza Pahlavi.

Iran var et monarki med sterke forbindelser til USA og Storbritannia. Sjahen ønsket å modernisere landet gjennom industrialisering, økonomisk utvikling og omfattende reformer.

Men styret var autoritært. Den politiske opposisjonen ble undertrykt, og det hemmelige politiet SAVAK ble kjent for overvåkning, arrestasjoner og tortur.

Et viktig historisk bakteppe var statskuppet i 1953, da statsminister Mohammad Mossadegh ble styrtet med amerikansk og britisk støtte. Dette bidro til å skape sterk antiamerikansk motstand i Iran.

Motstanden mot sjahen kom fra mange forskjellige grupper:

  • Liberale og demokratiske opposisjonelle.

  • Nasjonalister.

  • Kommunister og marxister.

  • Islamske revolusjonære.

  • Geistlige og religiøse bevegelser.

  • Studenter og intellektuelle.

Disse gruppene hadde ikke samme visjon for Irans fremtid.

En kommunist ønsket en sosialistisk revolusjon. En liberal ønsket demokratiske reformer. En islamist ønsket en stat bygget på islamsk politisk autoritet.

Men de kunne samarbeide om én ting: å styrte sjahen.

2. Venstresiden som revolusjonær medspiller

Tre venstreorienterte bevegelser er spesielt viktige.

Tudeh-partiet: Kommunistene

Tudeh-partiet var Irans viktigste etablerte kommunistparti. Det hadde historiske forbindelser til Sovjetunionen og arbeidet for en sosialistisk samfunnsordning.

Partiet så sjahen som en representant for vestlig imperialisme, særlig amerikansk innflytelse i Iran.

Da Khomeinis revolusjonære bevegelse vokste, valgte Tudeh å støtte den.

Kommunistene oppfattet revolusjonen som et slag mot amerikansk imperialisme og håpet at den kunne utvikle seg i en mer sosialistisk retning.

De trodde at de kunne samarbeide med islamistene om å styrte sjahen og senere kjempe om hvilken retning Iran skulle ta.

Men de undervurderte Khomeinis ambisjoner. Han hadde ingen planer om å dele den øverste politiske autoriteten med kommunistene.

Fadaiyan-e Khalq: De marxistiske geriljaene

En annen viktig gruppe var Fadaiyan-e Khalq.

Dette var en marxistisk revolusjonær bevegelse som hadde brukt væpnet kamp mot sjahens regime.

Da revolusjonen kom, støttet store deler av bevegelsen den revolusjonære utviklingen, selv om det fantes interne uenigheter.

Bevegelsen ble senere splittet, og mange medlemmer kom i konflikt med det nye regimet.

Mojahedin-e Khalq: Den islamske venstresiden

En tredje gruppe var Mojahedin-e Khalq, ofte forkortet MEK.

Denne bevegelsen kombinerte islamsk religiøs retorikk med marxistisk-inspirerte ideer om samfunn, klassekamp og revolusjon.

De var mot sjahen og deltok i den revolusjonære kampen, men hadde sin egen ideologi og ønsket ikke å underordne seg Khomeinis religiøse autoritet.

Konflikten mellom dem og det nye regimet ble etter hvert voldelig.

Vi ser altså at revolusjonen ikke bare var en islamsk bevegelse. Den var en bred koalisjon av grupper som ønsket å fjerne sjahen, men som hadde svært forskjellige politiske mål.

3. Hvorfor samarbeidet venstresiden med Khomeini?

Hvorfor skulle kommunister og marxister støtte en religiøs leder som ønsket å bygge en islamsk stat?

Det var flere grunner.

For det første: Anti-amerikanisme og anti-imperialisme.

Mange på venstresiden betraktet sjahen som en amerikansk klient. De så hans regime som en del av en vestlig imperialistisk orden.

Khomeinis motstand mot USA gjorde ham derfor til en naturlig samarbeidspartner for mange revolusjonære.

For det andre: Motstanden mot monarkiet.

Venstresiden hadde lenge bekjempet sjahens styre. De ønsket å avskaffe monarkiet og etablere et nytt politisk system.

For det tredje: Troen på en bred revolusjonær koalisjon.

Mange revolusjonære tenkte at de kunne samarbeide med islamistene først og ta den ideologiske kampen senere.

Men dette forutsatte at Khomeini var villig til å dele makten.

Det var han ikke.

Mange på venstresiden betraktet dessuten religion som et redskap for politisk mobilisering. De forstod ikke fullt ut at islamistene hadde sin egen politiske visjon og ønsket å etablere en stat under islamsk autoritet.

4. Khomeini kommer til makten

I februar 1979 vendte Khomeini tilbake til Iran etter mange år i eksil.

Han ble møtt av enorme folkemengder.

Sjahen hadde forlatt landet i januar, og monarkiet kollapset 11. februar da de væpnede styrkene erklærte seg nøytrale.

Den nye islamske republikken ble godkjent gjennom en folkeavstemning i mars 1979.

Men det som fulgte, var ikke et liberalt demokrati eller en sosialistisk republikk.

Det ble en islamsk republikk der den religiøse ledelsen fikk den øverste politiske autoriteten.

Khomeini hadde et religiøst nettverk, en tydelig ideologi og betydelig folkelig legitimitet.

Venstresiden hadde bidratt til revolusjonen, men hadde ikke den samme kontrollen over institusjonene som skulle styre den nye staten.

Det var Khomeinis religiøse bevegelse som etter hvert fikk kontroll over maktapparatet.

Det var en avgjørende forskjell mellom å delta i en revolusjon og å kontrollere staten etter revolusjonen.

5. Revolusjonen begynner å spise sine egne

Det som skjedde etter maktovertakelsen, er kanskje den mest dramatiske delen av historien.

Khomeinis regime begynte gradvis å eliminere politiske konkurrenter.

Det var ikke bare monarkister som ble forfulgt. Det var også liberale, sekulære, kommunister, marxister og andre revolusjonære grupper.

Tudeh-partiet hadde støttet Khomeini og den islamske republikken. Likevel ble partiets ledere arrestert i 1983. Partiet ble forbudt, og medlemmene ble forfulgt.

Fadaiyan-e Khalq ble splittet, og mange medlemmer ble arrestert, drept eller drevet i eksil.

MEK kom i direkte konflikt med regimet og ble utsatt for omfattende undertrykkelse.

I 1988 ble tusenvis av politiske fanger henrettet etter beslutninger fra den islamske republikkens ledelse. Blant ofrene var medlemmer av MEK og ulike venstreorienterte organisasjoner.

Dette er det store paradokset:

Kommunister som hadde støttet Khomeinis revolusjon, ble selv ofre for den islamske staten.

De hadde bidratt til å fjerne sjahen, men kunne ikke lenger delta i utformingen av det nye Iran.

6. Lily Bandehy – fra kommunist til kritiker av revolusjonen

Her er det interessant å trekke inn Lily Bandehy, norsk-iransk forfatter og tidligere kommunist.

Hun har personlig erfaring fra Iran og den politiske utviklingen rundt revolusjonen.

Som ung var hun politisk engasjert på venstresiden. Hun har senere fortalt om sin politiske bakgrunn og hvordan hun ble desillusjonert over utviklingen etter revolusjonen.

Hennes erfaring gir oss et personlig perspektiv på spørsmålet:

Hvordan kunne mennesker som ønsket frihet fra et autoritært regime, ende opp med å støtte en bevegelse som etablerte et nytt autoritært system?

Det er viktig å skille mellom hennes personlige vitnesbyrd og den bredere historiske forskningen. Hun kan fortelle om sine egne erfaringer, mens historikere kan hjelpe oss å forstå de ulike politiske bevegelsene.

Men hennes historie minner oss om at revolusjoner ikke nødvendigvis fører til det samfunnet deltakerne forestiller seg.

7. Vestlige intellektuelle og politikere som støttet Khomeini

Khomeini fikk ikke bare støtte fra den iranske venstresiden. Han fikk også betydelig oppmerksomhet og sympati fra vestlige intellektuelle og politikere.

Mange var sterkt kritiske til sjahen, amerikansk innflytelse og vestlig imperialisme. De så derfor Khomeinis bevegelse gjennom et antiimperialistisk perspektiv.

Noen viktige eksempler:

Michel Foucault: Den franske filosofen var fascinert av revolusjonens religiøse og antiimperialistiske dimensjon. Han reiste til Iran i 1978 og skrev positivt om revolusjonen som en ny form for politisk og åndelig opprør.

Richard Falk: Princeton-professoren møtte Khomeini i Paris i januar 1979. I en artikkel i The New York Times 16. februar 1979, med tittelen «Trusting Khomeini», beskrev han Khomeini positivt og mente Iran kunne bli en modell for et mer humant styresett.

Ramsey Clark: Den tidligere amerikanske justisministeren møtte Khomeini sammen med Richard Falk. Han uttrykte optimisme om revolusjonens muligheter og håpet på et mer rettferdig samfunn.

Andrew Young: USAs FN-ambassadør kom med positive uttalelser om Khomeini og hans mulige rolle i Iran. Han omtalte blant annet muligheten for at Khomeini kunne få en slags helgenstatus blant iranerne.

Edward Said: Han var en sterk kritiker av vestlig imperialisme og opptatt av revolusjonens antiimperialistiske dimensjon, men bør ikke fremstilles som en direkte støttespiller for Khomeinis teokratiske prosjekt.

Fred Halliday: Han var derimot en kritisk marxistisk stemme som senere analyserte venstresidens feilvurderinger og nederlag i Iran.

Det er viktig å skille mellom direkte støtte til Khomeini og støtte til revolusjonens antiimperialistiske dimensjon. Ikke alle disse personene ønsket en islamsk stat.

Men flere bidro til å fremstille Khomeini som en akseptabel eller positiv politisk leder.

Vi ser altså tre former for vestlig legitimering:

  1. Ideologisk støtte: Khomeini ble sett på som en motstander av amerikansk imperialisme.

  2. Intellektuell legitimering: Revolusjonen ble tolket som en ny frigjøringsbevegelse.

  3. Politisk og medial legitimering: Khomeini fikk en internasjonal plattform og positiv omtale.

Problemet var at mange var mer opptatt av hvem Khomeini bekjempet, enn av hva slags samfunn han ønsket å etablere.

8. Hva kan vi lære av den iranske revolusjonen?

Det er flere historiske lærdommer.

For det første: Det å ha en felles fiende betyr ikke at man har et felles politisk prosjekt.

Kommunister, liberale og islamister kunne samarbeide om å styrte sjahen, men de hadde ingen felles forståelse av hvordan Iran skulle styres etterpå.

For det andre: Den som vinner revolusjonen, er ikke nødvendigvis den som har bidratt mest til å starte den.

Khomeinis religiøse nettverk og politiske lederskap gjorde ham i stand til å konsolidere makten.

For det tredje: Revolusjonære bevegelser kan undervurdere sine allierte.

Venstresiden trodde at den kunne samarbeide med islamistene og senere konkurrere om makten. Men da islamistene hadde kontroll over staten, var det for sent.

For det fjerde: Antiimperialisme er ikke det samme som frihet eller demokrati.

Det at en bevegelse motsetter seg amerikansk innflytelse, betyr ikke automatisk at den representerer politisk frihet.

For det femte: Religion kan ikke alltid reduseres til et politisk redskap.

Khomeinis bevegelse hadde sin egen religiøse og politiske visjon. Den ønsket ikke å være et redskap for en marxistisk revolusjon. Den ønsket å etablere et samfunn under islamsk politisk autoritet.

Avslutning: Når revolusjonen spiser sine egne

Historien om den iranske revolusjonen er historien om en koalisjon som vant en revolusjon, men som ikke var enig om hva den hadde vunnet.

Venstresiden hjalp Khomeini med å styrte sjahen. Kommunister, marxister og sosialister bidro til å mobilisere motstand og legitimere revolusjonen.

Samtidig var det vestlige intellektuelle og politiske aktører som bidro til å fremstille Khomeini som en frigjøringsleder og en mulig kraft for sosial rettferdighet.

Men da den islamske republikken var etablert, ble mange av de samme kommunistene, sosialistene og marxistene forfulgt og drept.

Det er en av de store politiske ironiene i det moderne Midtøstens historie.

De som trodde de skulle være med på å forme det nye Iran, oppdaget at de hadde bidratt til å bringe til makten en bevegelse som ikke hadde til hensikt å dele makten med dem.

Men kanskje er det også en advarsel til vår egen tid.

Hvor ofte blir ideologiske bevegelser så opptatt av å bekjempe sin felles fiende at de overser hva slags politisk system samarbeidspartneren egentlig ønsker å etablere?

Hvor ofte blir kampen mot vestlig imperialisme viktigere enn kampen for individets frihet?

Og hvor ofte blir religiøse og autoritære bevegelser unnskyldt fordi de kjemper mot en politisk motstander som vi selv misliker?

Den iranske revolusjonen viser at man kan bidra til å styrte et autoritært regime og samtidig være med på å etablere et nytt autoritært system.

Dette var historien om hvordan den iranske venstresiden hjalp Ayatollah Khomeini til makten – og hvordan den selv ble knust av den islamske revolusjonen.

Avsluttende refleksjon

Vi ser mye av den samme utviklingen i Vesten i dag. En nymarxistisk, anti-vestlig venstreside som allierer seg med islam for å få makt. Radikal islam vokser i Vesten og har som mål å erstatte hele det vestlige prosjektet med islam. Det virker ikke som om man har lært mye av Iran.

En religiøs iver har forflyttet seg inn i pseudoreligiøse politiske ideologier som jobber sammen for å bryte ned sivilisasjonen. Tanken er at et utopisk samfunn skal bygges opp av asken.

Problemet er at dette ikke skjer. Det er heller sannsynlig at venstresiden vil hjelpe til med å gjennomføre et nytt islamsk totalitært regime, et nytt patriarkat og et nytt system som tvinger alle ikke-muslimer til å underordne seg sharialover og muslimer.

Comments

Popular posts from this blog

Var Muhammed Tolerant?

Gad Saad: Er Islam Fredelig?

Er Allah Jesus?