Et Nytt Islamsk Dilemma
Et interessant trekk ved moderne islam er at stadig flere muslimer, særlig blant såkalte koran-alene-muslimer (Quran-only Muslims), forsøker å avvise den historiske troverdigheten til Muhammeds biografi (Sira) og Hadith-litteraturen. En viktig årsak ser ut til å være at disse kildene fremstiller Muhammed både i ord og handlinger på måter som er vanskelige å forene med forestillingen om ham som syndfri og det høyeste moralske forbildet.
Dette skaper et grunnleggende islamsk dilemma: Enten er Muhammed syndfri, og da må man stille spørsmål ved troverdigheten til kildene som fremstiller ham som moralsk problematisk, eller så er kildene troverdige, og da må man ta stilling til de moralsk problematiske handlingene de tilskriver ham. Det er vanskelig å opprettholde begge posisjonene samtidig. Uansett hvilket alternativ man velger, oppstår det betydelige teologiske problemer for islam.
Det første alternativet er å avvise de historiske kildene. Dersom Hadith og Sira ikke er pålitelige, vet vi svært lite om Muhammeds liv, hva han gjorde, hva han lærte, og hvordan han praktiserte sin egen religion. Problemet er at Koranen er vanskelig å forstå og anvende uten de øvrige islamske kildene. Hadith-litteraturen har dessuten en helt sentral rolle i islamsk rettslære (sharia), ritualer og religiøs praksis. Store deler av den klassiske islamske rettstradisjonen bygger på Hadith. Å avvise disse kildene innebærer derfor ikke bare å forkaste enkelte historiske beretninger, men å stille spørsmål ved store deler av den islamske tradisjonen slik den har blitt praktisert gjennom 1400 år. Det er vanskelig å gjøre dette uten samtidig å utfordre grunnlaget for mye av den etablerte islamske tro og praksis.
Det andre alternativet er å akseptere kildene, men oppgi forestillingen om at Muhammed var syndfri.
Eksempler på moralsk problematiske handlinger tilskrevet Muhammed
Flere handlinger som tilskrives Muhammed i Koranen, Hadith og den tidlige islamske biografilitteraturen, reiser alvorlige moralske spørsmål sett fra et kristent perspektiv:
Barneekteskap: Giftet seg med Aisha da hun var seks år og fullbyrdet ekteskapet da hun var ni (Sahih al-Bukhari 5134).
Seksuelt slaveri: Hadde seksuelle relasjoner med slavekvinner og tillot seksuelle relasjoner med kvinnelige krigsfanger (Koranen 4:24; Sahih Muslim 1456).
Flere enn fire koner: Hadde flere koner enn den generelle grensen på fire som gjelder for muslimske menn (Koranen 4:3; 33:50).
Ekteskap med adoptivsønnens tidligere kone: Giftet seg med Zaynab etter at hun ble skilt fra adoptivsønnen Zayd (Koranen 33:37).
Massehenrettelser: Godkjente henrettelsen av de stridende mennene fra den jødiske stammen Banu Qurayza (Sahih al-Bukhari 3043).
Drap på kritikere: Tidlige islamske biografiske kilder tilskriver ham ordre om å drepe enkelte motstandere og kritikere.
Satanversene: Tidlige islamske kilder forteller at Muhammed midlertidig fremsatte utsagn som anerkjente de hedenske gudinnene før han senere trakk dem tilbake.
Særlige ekteskapsprivilegier: Koranen gir Muhammed spesielle ekteskapsrettigheter som ikke gjelder for andre muslimske menn (Koranen 33:50).
Krigføring og erobring: Ledet militære felttog for å utvide og konsolidere islamsk politisk og religiøs makt.
Opprettholdelse av slaveri: Deltok i og opprettholdt et samfunnssystem der mennesker kunne eies som slaver.
Det er viktig å skille mellom hva kildene faktisk forteller, hvor historisk pålitelige de enkelte beretningene er, og hvordan handlingene vurderes moralsk. Nettopp dette skillet er sentralt for dilemmaet.
Dette skaper et annet alvorlig teologisk problem. Forestillingen om Muhammed som det fremste moralske forbildet står sentralt i islam. Koranen fremstiller ham som et godt eksempel for de troende (33:21), og tradisjonell islamsk teologi lærer at profetene har en særskilt guddommelig beskyttelse mot synd og alvorlige feil. Dersom Muhammed faktisk handlet syndig, hvordan kan han da være det høyeste moralske forbildet? Og dersom muslimer forventes å etterligne ham i både tro og praksis, hva skjer da når handlingene hans er i konflikt med Guds moralske standard? Å oppgi forestillingen om hans syndfrihet vil derfor få konsekvenser langt utover synet på én enkelt profet.
Dette leder til et annet interessant spørsmål: Gjør islam i praksis noe av det samme som religionen anklager kristendommen for? Muslimer kritiserer kristne for å opphøye et menneske til guddommelig status. Samtidig har Muhammed en så sentral plass i islamsk tro og praksis at hans person, handlinger og eksempel får en nærmest absolutt autoritet. Det er en form for menneskedyrkelse eller menneskevenerasjon som fortjener nærmere undersøkelse.
Menneskets tilbøyelighet til å opphøye andre mennesker er imidlertid ikke unik for islam. Vi ser det samme fenomenet i dyrkelsen av kjendiser, politiske ledere, religiøse autoriteter og filmstjerner. Mennesker søker forbilder og har en tendens til å idealisere dem. Problemet oppstår når et menneske tillegges en moralsk autoritet og fullkommenhet som egentlig bare tilhører Gud.
Her kommer en grunnleggende forskjell mellom kristendommen og islam til syne. Kristne hevder ikke at Jesus bare var et syndfritt menneske som skulle opphøyes til guddommelig status. Kristne tror at Jesus Kristus er Gud som ble menneske. Vi tilber altså ikke et menneske fordi vi har gjort ham guddommelig, men fordi vi tror at Gud selv kom til oss i menneskelig skikkelse. Jesus er ikke bare et moralsk forbilde; han er Gud inkarnert.
Dermed kan kristendommen hevdes å være selve løsningen på problemet med menneskets tilbøyelighet til å opphøye andre mennesker. Vi trenger ikke å gjøre et vanlig menneske til et ufeilbarlig moralsk ideal. Vi trenger et fullkomment forbilde, og kristendommen hevder at dette forbildet er Gud selv, åpenbart i Jesus Kristus.
Tre spørsmål å stille en muslim
I en samtale med en muslim ville jeg derfor forsøkt å få frem dette dilemmaet gjennom tre grunnleggende spørsmål:
Hvis Muhammed var syndfri, hvorfor fremstiller så mange islamske kilder ham som en person som utførte handlinger som fra et kristent moralsk perspektiv er svært problematiske? Hva gjør man da med blant annet beretningene om Satanversene?
Hvis disse kildene er pålitelige, og Muhammed faktisk begikk syndige handlinger, skaper ikke dette et alvorlig problem for hans status som det høyeste moralske forbildet i islam?
Hvorfor kritiserer muslimer kristne for å tilbe et menneske, samtidig som Muhammed gis en så sentral og nærmest ufeilbarlig plass i islamsk tro og praksis? Er ikke kristendommens påstand om at Jesus faktisk er Gud kommet i menneskeskikkelse et svar på nettopp dette problemet?
Det islamske dilemmaet handler derfor ikke bare om hvorvidt Muhammed var syndfri eller ikke. Det handler om forholdet mellom historiske kilder, profetisk autoritet, moralsk fullkommenhet og menneskets tilbøyelighet til å opphøye mennesker. Uansett hvilken vei man velger, må man ta konsekvensene for hvordan man forstår Muhammed og islams egen teologiske autoritet.
Comments
Post a Comment