Vanlige muslimske innvendinger mot kristendommen – og kristne svar

Bibelen har blitt forandret?

Er Gud suveren over alt som skjer? Hvordan kan en suveren Gud, som styrer alt som skjer, tillate at hans eget evige Ord blir forandret? Ville ikke dette innebære at han er ansvarlig for å villede milliarder av mennesker gjennom tusenvis av år?

Ble Skriften forandret før eller etter Muhammed?

Hvis den ble forandret etter Muhammed, har vi rundt 24 000 manuskripter som taler imot denne påstanden. De finnes på museer og i samlinger rundt om i verden, og mange av manuskriptene kan også leses på nettet.

Hvis Skriften ble forandret før Muhammed, hvorfor sier Koranen da noe som tilsynelatende peker i motsatt retning? Sura 10:94 viser til dem som leser Skriften før Muhammed, og sura 21:7 viser til tidligere åpenbaring og til dem som kjenner den. Koranen ber muslimer om å spørre jøder og kristne og viser til deres skrifter som en autoritet. Ideen om at Bibelens tekst var blitt forandret, ble utviklet videre i islamsk historie, blant annet av Ibn Hazm på 900- og 1000-tallet.

Hvorfor er det fire evangelier?

På gresk heter det «evangeliet ifølge Matteus», «evangeliet ifølge Markus», «evangeliet ifølge Lukas» og «evangeliet ifølge Johannes». Ordet «evangelium» står i entall. Det handler ikke om fire forskjellige budskap, men om ett budskap som blir formidlet fra flere perspektiver. Ulike sider ved Jesu liv og lære blir vektlagt fordi evangeliene ble skrevet med ulike formål og målgrupper for øye.

En vakker edelstein er fortsatt én stein, selv om den har flere sider som reflekterer lyset på forskjellige måter.

Barnabas-evangeliet er det sanne evangeliet

Barnabas-evangeliet er kjent gjennom langt senere manuskripter. En engelsk oversettelse ble publisert i 1973 av Lonsdale og Laura Ragg, og teksten ble populær i enkelte muslimske miljøer. Dokumentet avviser at Jesus er Kristus i kristen forstand og hevder at Jesus forutsa Muhammeds komme.

Problemet er at skriftet av historikere vanligvis blir betraktet som en middelaldersk forfalskning, trolig fra omkring 1300-tallet. Blant argumentene er at teksten inneholder paralleller til den middelalderske forfatteren Dante, som levde fra 1265 til 1321. Dette ville være vanskelig å forklare dersom evangeliet stammet fra Jesu tid. Mange forskere, også muslimske forskere, avviser derfor at Barnabas-evangeliet er et autentisk evangelium fra det første århundret.

Kristne tror på tre guder

  1. Kristne tror ikke på tre guder, men på én Gud som eksisterer i tre personer. «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én» (5. Mosebok 6:4). Maria er ikke en del av guddommen.
  2. I islamsk teologi finnes det diskusjoner om Guds evige tale og hans Ånd. Kristne bekjenner at Gud Faderen, Gud Sønnen (Ordet) og Gud Den hellige ånd er evige og utgjør én Gud, men er tre forskjellige personer. Kristne mener at treenighetslæren er forankret både i Det gamle og Det nye testamentet.
  3. Ordet «tawhid» står ikke i Koranen som et teknisk teologisk begrep, selv om læren om Guds enhet står sentralt der. «Shahada», den islamske trosbekjennelsen, står heller ikke samlet i Koranen i nøyaktig den formen den vanligvis bekjennes i. Likevel finnes innholdet i islamske kilder. På tilsvarende måte står ikke ordet «treenighet» i Bibelen, men kristne mener at begrepet uttrykker Bibelens samlede lære om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Ble Gud Faderen fysisk far til et barn?

Uttrykk som «bøkenes mor» og «byenes mor» brukes i arabisk språk og islamsk tradisjon. Ordet «far» brukes også metaforisk i mange språk.

  1. Henry Ford omtales ofte som samlebåndsproduksjonens far.
  2. George Washington omtales som USAs landsfader.
  3. Koranen bruker ordet «ibn» i ulike uttrykk, blant annet i uttrykk som viser til «Israels barn». Slike uttrykk innebærer ikke nødvendigvis biologisk avstamning.

Dette betyr ikke at jihad eller en fysisk vei bokstavelig talt føder en sønn. Det er eksempler på metaforisk språkbruk. Arabisk skiller mellom ordene «walad» og «ibn». «Walad» brukes ofte om biologisk avkom, mens «ibn» også kan brukes i andre sammenhenger. Skillet er likevel ikke absolutt, ettersom «ibn» også kan vise til en biologisk sønn.

Alexander Pierce beskriver dette slik:

«Arabisk har to ord for sønn: walad og ibn. Det første viser til en fysisk sønn av en far og en mor. Dette er ordet som brukes i de fleste koranversene som kritiserer tanken om at Gud har en Sønn. Det andre ordet, ibn, kan brukes bokstavelig, men også metaforisk. Når Koranen gjengir jøder og kristne som sier: «Vi er Guds sønner», og kristne som sier at «Messias er Guds Sønn», bruker den ibn, ikke walad. Den samme roten brukes i uttrykket «Israels barn», fordi ikke alle som omfattes av uttrykket, er direkte biologiske barn av Israel. Koranen bruker også uttrykket «Adams barn» om menneskeheten. Bortsett fra sura 9:30 bruker versene som avviser at Jesus er Guds Sønn, ordet walad og avviser dermed et fysisk sønnskap som kristne ikke hevder. Samtidig er det tydelig at Koranen i sura 9:30 også avviser et ikke-fysisk sønnskap, selv om Koranen tillegger Jesus mange særskilte egenskaper.»

Jesus ble bare sendt til israelittene

Noen hevder at Jesus bare ble sendt til israelittene, mens Muhammed ble sendt til alle mennesker. Koranen omtaler imidlertid Jesus som et tegn for menneskene, blant annet i sura 19:21 og 21:91.

Det nye testamentet gir Jesus et universelt oppdrag. I Jesaja 49:6 sier Gud at hans tjener skal være et lys for folkeslagene, slik at frelsen når jordens ender. Første Johannesbrev 4:14 sier: «Faderen har sendt sin Sønn til frelser for verden.» Dette samsvarer også med misjonsbefalingen i Matteus 28:18–20.

Jesus ble ikke korsfestet

I sura 4:157 står det at Jesu motstandere ikke drepte eller korsfestet ham, men at det ble gjort uklart for dem.

Mange muslimer mener at en annen person, ofte identifisert som Judas, ble gjort lik Jesus og korsfestet i hans sted, og at Jesus selv ikke døde.

Svar:

Det er viktig å skille mellom hvem som utførte korsfestelsen, og hvem som ifølge den kristne tro døde på korset. Det var romerne som utførte korsfestelsen, ikke jødene som folk. Dette er også i tråd med den historiske dokumentasjonen.

Sura 19:33 gjengir Jesu ord: «Fred over meg den dagen jeg ble født, den dagen jeg dør, og den dagen jeg blir reist opp til liv.» Muslimer tolker dette på ulike måter, blant annet som en henvisning til Jesu fremtidige død. Fra et kristent perspektiv passer verset med evangelienes fortelling om Jesu død og oppstandelse.

Evangeliene forteller om vitner til korsfestelsen, blant dem Maria, Johannes og andre disipler. De kristne kildene hevder at Jesus selv ble korsfestet. Den romerske historikeren Tacitus omtaler også henrettelsen av Kristus under Pontius Pilatus, og Josefus omtaler Jesus i sitt historiske verk, selv om den kjente teksten hos Josefus inneholder omdiskuterte tillegg. Korsfestelsen regnes av mange historikere som et godt dokumentert faktum.

Noen muslimer hevder at det bare så ut som om Jesus ble korsfestet. Det kristne spørsmålet er da hvordan denne forklaringen skal forenes med den tidlige og omfattende dokumentasjonen for korsfestelsen. Dersom Gud lot mennesker tro på en avgjørende historisk hendelse som ikke fant sted, ville dette reise et alvorlig teologisk spørsmål om åpenbaring og sannferdighet. Dette er en kritikk av forklaringen, ikke i seg selv et bevis for at Gud skulle være en bedrager.

Koranen omtaler også jøder som drepte profeter, blant annet i sura 2:61 og 3:21. Dette minner om Jesu ord i Matteus 23:35. I Abdullah Yusuf Alis oversettelse finnes det også en marginalkommentar som knytter dette til Jesu uttalelse.

Hvorfor hater Vesten og noen kristne muslimer?

Sanne kristne skal ikke hate noen, heller ikke muslimer. Kristne er kalt til å elske sin neste, og mange kristne viser kjærlighet og omsorg for muslimer.

Vesten er ikke synonymt med kristendommen. Mange vestlige mennesker er ikke kristne. Kristne som hater muslimer, handler ikke i samsvar med Jesu bud om å elske sin neste og sine fiender.

Kristne faster ikke

Kristne faster, men fasten er ikke alltid offentlig kjent. Bibelen advarer mot å faste for å få anerkjennelse fra mennesker (Matteus 6:16–18).

Profeten Jesaja lærer at sann faste også må vise seg i rettferdighet og omsorg for andre: å hjelpe undertrykte, gi mat til sultne, gi husly til hjemløse og kle dem som mangler klær (Jesaja 58).

Kristne ber ikke

En god kristen bør be regelmessig og søke Gud gjennom hele dagen. Noen ber mens de arbeider eller utfører daglige gjøremål. Mange kristne tradisjoner har faste bønnetider om morgenen, midt på dagen og om kvelden. Dette har blant annet røtter i den kristne klosterbevegelsen.

Strukturert bønn er verdifull, men kristne kan også snakke med Gud gjennom hele dagen. Kristne ber, selv om noen ber mer enn andre. Bønn trenger ikke å være offentlig eller utføres for å få anerkjennelse fra mennesker.

Utførte Muhammed mirakler for å bekrefte sitt profetiske oppdrag?

Koranen omtaler Muhammed som en advarer. Jesus avviste også noen ganger krav om tegn fra skeptiske fariseere, men evangeliene beskriver samtidig mange offentlige mirakler han utførte.

Muslimer viser ofte til nattreisen, månesplittelsen og Koranen som tegn på Muhammeds profetiske autoritet.

Nattreisen omtales i sura 17:1. Jerusalem nevnes ikke ved navn i verset; den «fjerneste moskeen» blir tradisjonelt identifisert med Jerusalem. Klippedomen ble reist på Tempelhøyden, der det jødiske tempelet hadde stått før det ble ødelagt i år 70 e.Kr. Det er likevel ikke selve Koranverset som uttrykkelig identifiserer stedet som Jerusalem. Fra et kristent apologetisk perspektiv kan man spørre hvilken historisk dokumentasjon som finnes for nattreisen. Beretningen er ikke bekreftet av uavhengige samtidige vitner.

Sura 54:1 sier at månen ble splittet. I sin kommentar drøfter Abdullah Yusuf Ali om teksten viser til en hendelse i fortiden, en fremtidig hendelse eller en billedlig henvisning. Hadithlitteraturen inneholder flere beretninger om månesplittelsen, men disse kildene ble samlet ned skriftlig senere enn Muhammeds levetid og må vurderes ut fra sin overleveringshistorie.

Andre mirakler tilskrives Muhammed i hadithlitteraturen. Mange av de store hadithsamlingene ble nedskrevet og samlet omkring to århundrer etter Muhammeds død. Dette reiser spørsmål om hvor godt de dokumenterer konkrete hendelser, selv om muslimske lærde har utviklet metoder for å vurdere overleveringskjedene.

Koranen blir ofte presentert som Muhammeds fremste mirakel og som den største boken som noen gang er skrevet. Men hvis Koranen bekrefter Muhammeds profetiske autoritet, og Muhammed bekrefter Koranens guddommelige opprinnelse, kan argumentasjonen fremstå som sirkulær. Spørsmålet blir hvordan man uavhengig kan fastslå at Koranen er fra Gud.

Vurderingen av hvilken bok som er best, er heller ikke i seg selv et objektivt bevis på profetisk autoritet. Store forfattere som Shakespeare, Milton og Homer har skrevet verk med enorm litterær betydning, men dette gjør dem ikke automatisk til profeter.

Det finnes også islamske beretninger om at Muhammed fikk kritikere drept, blant annet personer som hadde skrevet poesi mot ham. De konkrete beretningene må undersøkes hver for seg og vurderes kildekritisk. Det kristne spørsmålet er likevel relevant: Hvis Koranens overlegenhet var åpenbar for alle, hvorfor ble enkelte kritikere ifølge disse beretningene møtt med vold?

Bibelen beskriver offentlige tegn utført av Moses, blant annet plagene i Egypt og delingen av Rødehavet. Elia helbredet Na'aman fra Syria. Evangeliene forteller at Jesus helbredet syke, stilnet stormer, mettet tusenvis, satte et øre tilbake på plass og reiste døde opp. Disse miraklene beskrives som handlinger som også ga mennesker fysisk hjelp.

I Koranen fremstilles Muhammed først og fremst som profet og advarer, mens de tydeligste fortellingene om mirakler knyttet til ham finnes i hadithtradisjonen. Den kristne apologetiske innvendingen er at dokumentasjonen for Jesu mirakler og oppstandelse bør sammenlignes med dokumentasjonen for miraklene som tilskrives Muhammed.

Muhammed ble forutsagt i Bibelen

I 5. Mosebok 18:18 sier Gud:

«Jeg vil reise opp for dem en profet som deg blant deres brødre. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg befaler ham.»

Noen muslimske apologeter hevder at uttrykket «blant deres brødre» viser til ismaelittene, og dermed til Muhammed.

De mener at Muhammed passer til beskrivelsen fordi han, i likhet med Moses, var gift, hadde en politisk og militær lederrolle og formidlet lover til folket sitt. Jesus var ikke gift, var ikke en militær leder og innførte ikke en ny lovsamling på samme måte. Derfor hevder de at Muhammed ligner mer på Moses.

Den kristne innvendingen er at uttrykket «deres brødre» i sammenhengen viser til israelittene selv. Senere i teksten brukes uttrykket «blant dere» om den samme profetrollen, noe som støtter denne lesningen.

Apostlenes gjerninger 3:17–23 anvender profetien på Jesus. Det nye testamentet knytter flere profetier fra Det gamle testamentet direkte til Jesus, og kristne mener at han oppfyller profetien om en profet som Moses.

Moses og Jesus har flere likhetstrekk. Begge utførte mirakler, formidlet Guds ord og spilte en avgjørende rolle i Guds pakt med sitt folk. Moses ledet Israel ut av Egypt og formidlet den gamle pakt. Jesus innstiftet den nye pakt gjennom sitt blod.

Moses løftet opp kobberslangen i ørkenen, slik at de som så på den, kunne leve (4. Mosebok 21:4–9). Jesus bruker dette som et bilde på sin egen opphøyelse og det evige livet han gir (Johannes 3:14–15). Kristne forstår derfor Jesu verk som oppfyllelsen av mønstre som allerede finnes i Det gamle testamentet, og som et frelsesverk for både jøder og hedninger.

Det finnes mange bud og formaninger i både Det gamle og Det nye testamentet. Tall som 613 bud i Det gamle testamentet og omkring 1050 formaninger i Det nye testamentet brukes ofte i kristen litteratur, men de avhenger av hvordan man teller og kategoriserer tekstene.

Muhammed passer ikke til alle de typologiske trekkene som kristne finner mellom Moses og Jesus. Kristne mener derfor at 5. Mosebok 18 best forstås i lys av den bibelske sammenhengen og Det nye testamentets uttrykkelige anvendelse på Jesus.

Et annet argument som brukes av muslimske apologeter, er at Jesus i Johannes 14–16 forutsa Muhammed da han lovet å sende Talsmannen. Noen hevder at det greske ordet opprinnelig var «periklutos», som kan oversettes med «den lovpriste», og at dette viser til Muhammed.

Den greske teksten bruker imidlertid ordet «parakletos», som betyr Talsmann, Hjelper eller Trøster. I Johannes 14:26 identifiseres Talsmannen uttrykkelig som Den hellige ånd. Johannes 15:26 og 16:7–15 beskriver også Talsmannens oppgave.

Dette knyttes i kristen forståelse til pinsedagen i Apostlenes gjerninger 2. De første kristne mente derfor at løftet ble oppfylt da Den hellige ånd kom til disiplene.

Det finnes ikke manuskriptbelegg for at «parakletos» opprinnelig var «periklutos» i disse versene. Påstanden om at ordet ble endret, støttes dermed ikke av den bevarte greske manuskripttradisjonen.

Kilde 

Alexander Pierce, Facing Islam

Comments

Popular posts from this blog

Var Muhammed Tolerant?

Gad Saad: Er Islam Fredelig?

Er Allah Jesus?