Episode: Fitna, borgerkrig og kampen om religiøs autoritet i islams tidlige historie

Hvordan politiske rivaliseringer og teologiske konflikter formet islam

Innledning: Konfliktene bak islams historie

Når vi studerer islam, lærer vi gjerne om Muhammed, Koranen, islams fem søyler og den muslimske ekspansjonen. Men det finnes en annen side av islams historie som fortjener større oppmerksomhet: de bitre politiske og teologiske konfliktene som oppstod innad i det muslimske samfunnet.

Hvem hadde rett til å lede muslimene etter Muhammeds død? Kunne en kalif bestemme hva muslimene skulle tro? Hva skjedde når religiøse lærde utfordret den politiske makten? Og hvor mye av vår kunnskap om islams tidlige historie bygger på kilder som ble skrevet under senere muslimske dynastier?

I denne episoden skal vi undersøke tre viktige temaer: fitna, de interne konfliktene som splittet det tidlige muslimske samfunnet; abbasidenes maktovertakelse; og mihna, en religiøs inkvisisjon som avdekket kampen mellom politiske herskere og religiøse lærde.

Disse hendelsene viser at islams tidlige historie ikke bare handler om militær ekspansjon. Den handler også om kampen om politisk legitimitet, religiøs autoritet og retten til å definere islam.

1. Fitna: Når det muslimske fellesskapet blir satt på prøve

La oss begynne med det arabiske ordet fitna.

Begrepet kan betegne prøvelse, fristelse, forfølgelse, uro eller konflikt. Den språklige bakgrunnen forbindes med prøving av edle metaller ved hjelp av ild, for å undersøke kvaliteten deres.

Overført til mennesker kan ordet beskrive en prøvelse som avdekker hva de tror på, og hvor lojaliteten deres ligger.

I Koranen brukes fitna i flere forskjellige betydninger. Avhengig av sammenhengen kan det vise til lidelse, religiøs fristelse, forfølgelse, vantro eller sosial uro.

I senere islamsk historieskrivning ble begrepet særlig knyttet til borgerkriger mellom muslimer.

Dette leder oss til et grunnleggende spørsmål: Hva skjedde da Muhammed døde i år 632?

Den første store borgerkrigen

Etter Muhammeds død måtte det muslimske fellesskapet avgjøre hvem som skulle lede det. Abu Bakr ble den første kalifen, etterfulgt av Umar og deretter Uthman.

Under disse herskerne ekspanderte muslimske hærer utover den arabiske halvøy. Men militær fremgang fjernet ikke interne motsetninger.

Under Uthmans kalifat vokste misnøyen med politiske utnevnelser, administrasjonen av provinsene og anklager om favorisering av medlemmer av hans egen umayyadiske familie. Historiske kilder tolker disse konfliktene på forskjellige måter, men krisen endte i vold.

I år 656 ble Uthman drept av opprørere som hadde beleiret boligen hans.

Mordet gjorde en politisk konflikt til en langt dypere krise om hvem som hadde rett til å lede muslimene. Ali, Muhammeds fetter og svigersønn, ble den fjerde kalifen. Men hans lederskap ble bestridt, og væpnede konflikter fulgte.

Ali ble selv drept i år 661.

Sønnen hans, Husayn, ble drept ved Karbala i år 680 under kalifen Yazid. Husayns død ble en avgjørende hendelse i sjiaislam og står fremdeles sentralt i sjiaenes historiske bevissthet.

Disse konfliktene bidro til utviklingen av skillet mellom sunniislam og sjiaislam. De to tradisjonene oppstod imidlertid ikke fullt utviklet på én gang, men tok form gjennom flere generasjoner.

Poenget er at uenighet om politisk lederskap ikke bare handlet om administrasjon. Konfliktene ble knyttet til religiøs identitet, rettferdighet og spørsmålet om hvem som hadde legitim autoritet over det muslimske fellesskapet.

Oppstod den første fitna allerede etter Muhammeds død?

Noen muslimske historiske tradisjoner beskriver også hendelsene umiddelbart etter Muhammeds død som en stor krise.

Flere arabiske grupper avviste den nye ledelsens autoritet, trakk seg fra politiske eller religiøse forpliktelser eller fulgte andre religiøse ledere. Abu Bakr svarte med militære felttog som vanligvis kalles Ridda-krigene, eller frafallskrigene.

Disse hendelsene avdekker et grunnleggende spørsmål: Hva innebar det å tilhøre det muslimske fellesskapet, og hvilke forpliktelser fulgte med dette medlemskapet?

Svaret varierte med situasjonen. Men det tidlige kalifatet måtte håndtere spørsmålet om hvordan den religiøse og politiske enheten skulle opprettholdes.

2. Rashidun-kalifene: Hvem var rettledet av Gud?

De fire første kalifene omtales i sunnimuslimsk tradisjon som Rashidun, et arabisk uttrykk som betyr «de rettledede».

De var Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali, som styrte i perioden 632–661.

I sunnimuslimsk forståelse har disse lederne en særlig ærefull plass fordi de anses å ha fulgt Muhammeds eksempel i ledelsen av det muslimske fellesskapet.

Sjiaenes forståelse er vesentlig annerledes. Sjiaer mener generelt at Ali hadde det rettmessige kravet på lederskapet etter Muhammed, og de anerkjenner ikke de tre første kalifenes legitimitet på samme måte som sunnimuslimer gjør.

Dette er en grunnleggende forskjell.

Uenigheten handler ikke bare om hvilken historisk leder som var best. Den dreier seg om hva som gir en leder legitim autoritet, og hvilken rolle Muhammeds familie og det muslimske fellesskapet skulle ha.

Sunniislam utviklet en tradisjon som anerkjenner de fire første kalifene som rettledede. Sjiaislam utviklet seg rundt overbevisningen om at lederskapet rettmessig tilhørte Ali og imamene som nedstammet fra ham.

De ulike tolkningene viser hvordan det samme historiske utgangspunktet kan bli forstått svært forskjellig av religiøse samfunn.

For den som studerer islam, oppstår derfor et viktig spørsmål: Hvordan avgjorde senere generasjoner hvilke historiske beretninger som var pålitelige, og hvilke tolkninger som skulle bli autoritative?

For å forstå dette må vi se nærmere på dynastiet som kom til makten etter Alis tid.

3. Umayyadene: Et imperium preget av maktkamp

Umayyadedynastiet etablerte sitt styre i år 661, med Damaskus som politisk sentrum. Dynastiet styrte et raskt voksende imperium frem til abbasidenes maktovertakelse i år 750.

Mu'awiya grunnla dynastiets politiske orden etter Alis død. Han ble etterfulgt av sønnen Yazid. Overgangen til arvelig makt ble omstridt og forsterket motstanden mot dynastiet.

Husayns død ved Karbala i år 680 ble et varig symbol på motstand mot urettmessig makt i sjiaenes historiske tradisjon. Andre opprør og sammenstøt bidro til å destabilisere umayyadene.

Perioden var også preget av ytterligere borgerkrig, vanligvis omtalt som den andre fitna.

Samtidig var umayyadene mer enn et dynasti preget av interne konflikter. De administrerte et enormt imperium, fortsatte den territoriale ekspansjonen og utviklet viktige statsinstitusjoner.

Likevel krever deres historiske omdømme en kritisk vurdering.

Mye av den klassiske muslimske historieskrivningen vi har bevart, ble samlet under abbasidene, dynastiet som styrtet umayyadene. Dette skaper et historisk problem: Hvordan skiller vi pålitelig informasjon om umayyadene fra senere politisk kritikk og fortellinger som ble formet i ettertid?

Det ville være for enkelt å konkludere med at alle negative fremstillinger av umayyadene ble oppdiktet. Men det ville også være uklokt å anta at alle kildene gir en nøytral beskrivelse.

Historikere må vurdere kildene hver for seg og undersøke når de ble skrevet, hvem som skrev dem, hvilke formål de hadde, og hvordan de forholder seg til eldre tradisjoner.

Dette blir særlig viktig når vi undersøker abbasidene.

4. Abbasidene: Et nytt dynasti og en ny forståelse av islamsk styre

I år 750 beseiret abbasidene umayyadene og etablerte et nytt kalifat. Dynastiet førte sin slekt tilbake til Abbas, en av Muhammeds onkler.

Revolusjonen fikk støtte fra flere grupper som var misfornøyde med umayyadenes styre, blant annet mennesker i de østlige provinsene og grupper som støttet ulike krav knyttet til Muhammeds familie.

Koalisjonen som hjalp abbasidene til makten, forble imidlertid ikke samlet.

Etter maktovertakelsen begynte abbasidene å begrense potensielle rivaler, inkludert medlemmer av Alid-familien og grupper som støttet sjiaenes krav på lederskap.

Her ser vi et mønster som gjentar seg i politiske bevegelser: Grupper kan forene seg mot en felles fiende uten å være enige om hva som skal skje etter seieren.

Fra arabisk dominans til et mer mangfoldig imperium

Abbasideperioden førte også til betydelige endringer i den politiske og intellektuelle utviklingen i den muslimske verden.

Persiske administrative tradisjoner fikk økende innflytelse, og ikke-arabiske muslimer fikk viktige roller i statsforvaltningen og lærdomsmiljøene. Kristne og jødiske intellektuelle bidro også til oversettelse og formidling av filosofiske, medisinske og vitenskapelige verker.

Bagdad ble et viktig sentrum for lærdom. Abbasidetiden var preget av betydelig utvikling innen islamsk rett, teologi, litteratur, filosofi og historieskrivning.

Disse prestasjonene bør ikke reduseres til politisk propaganda. De representerte reelle intellektuelle og kulturelle fremskritt.

Likevel er perioden avgjørende for forståelsen av hvordan mange av kildene til islams tidlige historie ble bevart og organisert.

Mange sentrale verk innen islamsk historieskrivning, hadith, profetbiografi og religiøs lærdom ble samlet eller videreført under abbasidene. Enkelte beretninger ble skrevet ned lenge etter hendelsene de beskriver.

Abbasidene regjerte dermed i en periode da mange av de tradisjonene som senere ble sentrale i islam, fikk sin skriftlige form.

Dette beviser ikke at tradisjonene er oppdiktet. At en beretning blir skrevet ned senere, betyr ikke automatisk at den er falsk.

Men det betyr at historikere må undersøke hvordan beretningene ble overlevert, hvorfor enkelte fortellinger ble bevart, og om politiske forhold kan ha påvirket historieskrivningen.

Spørsmålet er ikke om alle islamske kilder er upålitelige. Spørsmålet er om vi bør godta hver enkelt kilde uten kritisk undersøkelse.

5. Mihna: Da kalifen forsøkte å kontrollere religiøs tro

Nå går vi videre til 800-tallet og en annen type konflikt.

Det arabiske ordet mihna kan betegne en prøvelse, en vanskelig test eller en alvorlig belastning. I islamsk historie brukes det vanligvis om en statsstyrt religiøs inkvisisjon som ble innført under den abbasidiske kalifen al-Ma'mun i år 833.

Denne hendelsen avdekker en konflikt som har hatt betydning for islams intellektuelle historie: Hvem har myndighet til å definere rett religiøs lære – den politiske herskeren eller de religiøse lærde?

Var Koranen skapt eller evig?

Kjernen i striden var spørsmålet om Koranens natur.

En gruppe teologer kjent som mu'tazilittene argumenterte for at Koranen var skapt av Gud. De representerte en teologisk retning som ga fornuften en viktig rolle i drøftingen av Guds rettferdighet, menneskets ansvar og Guds egenskaper.

Mange tradisjonalistiske lærde hevdet derimot at Koranen var uskapt. De fryktet at det å beskrive Koranen som skapt ville kompromittere dens guddommelige status.

Dette var ikke bare en teknisk diskusjon om en tekst. Den handlet om Guds tale og grensene for menneskelig teologisk resonnement.

Konflikten hadde også en politisk dimensjon.

På 800-tallet hadde lærde som overleverte og tolket hadith, fått betydelig religiøs innflytelse. Autoriteten deres var ikke fullstendig avhengig av kalifen, og vurderingene deres kunne påvirke hvordan muslimene forstod sin egen tro.

Al-Ma'mun forsøkte å innføre læren om at Koranen var skapt gjennom et offisielt program med utspørring av lærde.

De som nektet å bekjenne seg til den pålagte læren, risikerte tvang og straff. Politikken ble videreført under hans nærmeste etterfølgere, al-Mu'tasim og al-Wathiq.

Mihna ble dermed en konfrontasjon mellom kalifens myndighet og lærde som motsatte seg herskerens forsøk på å bestemme en bestemt teologisk lære.

Hvem vant kampen?

I år 848 ble politikken oppgitt under kalifen al-Mutawakkil.

Utfallet styrket tradisjonalistenes posisjon, særlig blant dem som la stor vekt på hadith og motsatte seg at staten skulle påtvinge muslimene en bestemt teologisk lære.

Denne hendelsen bidro til den historiske utviklingen av religiøs autoritet innen sunniislam. Men sunniislam ble ikke skapt over natten da mihna tok slutt. Dets institusjoner, rettsskoler og teologiske tradisjoner utviklet seg over lang tid.

Hendelsen viser likevel at politisk makt ikke automatisk ga varig religiøs autoritet.

En kalif kunne kommandere hærer, utnevne embetsmenn og fengsle motstandere. Men han kunne ikke uten videre sikre at det religiøse fellesskapet aksepterte læren han forsøkte å påtvinge det.

Mihna reiser derfor et spørsmål som er relevant langt utover islams tidlige historie: Hva skjer når en regjering forsøker å avgjøre teologiske konflikter ved hjelp av tvang?

Den kan tvinge mennesker til å vise ytre lydighet, men den kan ikke garantere at de faktisk blir overbevist.

6. Hva lærer disse hendelsene oss om islams tidlige historie?

La oss samle trådene.

For det første var islams tidlige historie preget av intense konflikter om politisk legitimitet. Drapene på Uthman og Ali, konflikten rundt Husayn og fremveksten av konkurrerende dynastier viser hvor vanskelig det var å etablere en allment akseptert modell for lederskap etter Muhammed.

For det andre utviklet forskjellene mellom sunniislam og sjiaislam seg gjennom en kombinasjon av politiske konflikter, konkurrerende historiske minner og teologiske overbevisninger. Tradisjonene bør ikke behandles som ferdig utviklet fra begynnelsen, men deres tidlige motsetninger må heller ikke ignoreres.

For det tredje minner abbasidenes revolusjon oss om at politiske seierherrer har interesse av å legitimere sitt eget styre. Historiske kilder må derfor undersøkes kritisk, særlig når de ble overlevert i en periode preget av politiske rivaliseringer.

For det fjerde viser mihna at muslimske herskere og religiøse lærde ikke alltid var enige om hvem som skulle definere rett tro. Konflikten om hvorvidt Koranen var skapt eller uskapt, avdekket en varig spenning mellom statsmakt og religiøs fortolkning.

Ingen av disse observasjonene beviser at alle muslimske historiske kilder er falske, at alle kalifene var korrupte, eller at islams intellektuelle prestasjoner bør avvises.

Slike konklusjoner ville gå lenger enn det kildene gir grunnlag for.

Poenget er heller at islamske institusjoner og tradisjoner bør undersøkes med den samme kritiske grundigheten som vi anvender på andre religiøse og politiske bevegelser.

Avslutning: Hvorfor historisk kildekritikk er viktig

Islams tidlige historie er mer kompleks enn en enkel fortelling om religiøs enhet og imperial ekspansjon.

Den omfatter borgerkriger, rivaliserende krav på lederskap, dynastiske revolusjoner, utviklingen av konkurrerende religiøse tradisjoner og forsøk fra politiske herskere på å kontrollere teologiske debatter.

Begrepet fitna fanger noe viktig ved denne historien: Kriser kan avdekke dype splittelser i et fellesskap, særlig når politisk makt og religiøs overbevisning blir tett sammenvevd.

Abbasidenes maktovertakelse viser hvordan politiske seire kan påvirke fremstillingen av fortiden. Mihna viser at kampen om religiøs autoritet kan fortsette selv når den ene parten har statens maktmidler til rådighet.

For kristne som studerer islam, gir disse hendelsene viktig historisk bakgrunn. De hjelper oss å skille mellom islams teologiske påstander og de historiske prosessene som formet islams institusjoner og fortolkningstradisjoner.

De minner oss også om et grunnleggende prinsipp for seriøs historisk forskning: Vi bør verken godta en tradisjon ukritisk eller avvise den bare fordi den har utviklet seg gjennom kompliserte historiske prosesser.

Vi må undersøke kildene, forstå de ulike tolkningene og spørre hva det historiske materialet faktisk gir grunnlag for.

Takk for at du lyttet. Del gjerne episoden med andre som er interessert i islams historie, kristen apologetikk og utviklingen av religiøse tradisjoner.

Kilder

Ibrahim, Ayman S.. A Concise Guide to Islam (Introducing Islam): Defining Key Concepts and Terms (pp. 38-39). (Function). Kindle Edition.

Comments

Popular posts from this blog

Var Muhammed Tolerant?

Gad Saad: Er Islam Fredelig?

Er Allah Jesus?