Når eliten ikke lever etter reglene de fremmer

Det er et viktig spørsmål vi bør stille når innflytelsesrike mennesker fremmer et nytt sosialt ideal:

Lever de faktisk selv etter prinsippene de ønsker at resten av samfunnet skal følge?

Sosiologen Musa al-Gharbi bruker begrepet «symbolske kapitalister» om mennesker hvis status og karrierer er knyttet til produksjon og formidling av ideer, symboler og kulturelle budskap. Rob Henderson har utviklet en beslektet idé som han kaller «luksusoppfatninger» (luxury beliefs).

Det grunnleggende poenget er enkelt: En oppfatning kan gi sosial status til personen som uttrykker den, samtidig som konsekvensene i større grad bæres av mennesker med færre ressurser.

Andrew Wilsons anmeldelse av al-Gharbis bok We Have Never Been Woke fremhever nettopp dette problemet under overskriften «Hypocritical Wokeness». Wilson oppsummerer al-Gharbis argument om at det kan være et betydelig gap mellom det eliten sier offentlig og hvordan de faktisk lever.

Som Wilson formulerer det:

«nonelites would be well advised to ignore what symbolic capitalists say and look at what we do instead.»

Det betyr i praksis: Se mindre på hva eliten sier, og mer på hva de faktisk gjør.

1. Åpne grenser – men bor i inngjerdede og sikre områder

En åpenbar problemstilling gjelder innvandring.

En person kan argumentere for svært åpne grenser samtidig som han eller hun bor i et velstående område med adgangskontroll, privat sikkerhet, gode skoler og stor avstand til mange av utfordringene som kan følge med rask befolkningsvekst.

Spørsmålet er ikke nødvendigvis om åpne grenser er riktige eller gale.

Spørsmålet er:

Hvem opplever konsekvensene av politikken mest direkte?

En velstående person kan ha råd til å flytte til et område med gode skoler, lav kriminalitet og høye boligpriser. En arbeiderklassefamilie har langt færre muligheter.

Det skaper et viktig skille mellom å støtte en politikk i prinsippet og å leve med konsekvensene av den personlig.

2. Mot eliteprivilegier – men sender barna til eliteskoler

Et annet mulig paradoks gjelder utdanning.

Noen velstående foreldre kritiserer ulikhet, privilegier og eliteinstitusjoner, samtidig som de gjør store anstrengelser for å få sine egne barn inn på de mest prestisjefylte skolene og universitetene.

Barna kan få tilgang til:

• private eliteskoler
• dyr privatundervisning
• fritidsaktiviteter
• prestisjefylte universiteter
• profesjonelle nettverk
• praksisplasser
• familieforbindelser

Spørsmålet er ikke om foreldre bør gi barna sine gode muligheter.

Selvfølgelig bør de det.

Det interessante spørsmålet er:

Hvis eliteinstitusjonene er grunnleggende korrupte eller urettferdige, hvorfor gjør de som kritiserer dem så store anstrengelser for at deres egne barn skal få tilgang til dem?

Her kan handling fortelle oss noe som retorikken ikke gjør.

3. Mot økonomisk ulikhet – men bygger opp betydelig egen rikdom

Noen velstående mennesker kritiserer økonomisk ulikhet samtidig som de selv bygger opp betydelig rikdom.

Det er ikke nødvendigvis selvmotsigende. Man kan være rik og samtidig mene at samfunnet bør omfordele noe av rikdommen.

Men det blir interessant når noen fremstiller rikdom som moralsk problematisk samtidig som de selv gjør store anstrengelser for å bevare og øke sin egen rikdom.

Spørsmålet blir:

Kritiserer de rikdom – eller kritiserer de bare andres rikdom?

Og:

Ville de frivillig gitt fra seg de fordelene de ønsker at samfunnet skal omfordele?

4. Mot tradisjonelle familieverdier – men opprettholder selv tradisjonelle familier

Dette er et av eksemplene som omtales i TGC-anmeldelsen.

Wilson gjengir al-Gharbis argument om at mennesker som kritiserer tradisjonelle familier, i uforholdsmessig grad selv har vokst opp i tradisjonelle familier og etablerer tradisjonelle familier.

Det skaper et interessant skille.

En person kan offentlig hevde at ekteskap og den tradisjonelle familien er gammeldagse institusjoner, samtidig som vedkommende privat velger:

• ekteskap
• et stabilt hjem
• forpliktende foreldreskap
• langvarige forhold
• økonomiske investeringer i barna

Spørsmålet blir:

Hvis den tradisjonelle familien er unødvendig, hvorfor fortsetter mennesker med størst ressurser å basere sitt eget liv på den?

Dette er særlig interessant fordi velstående familier har større ressurser til å håndtere ustabilitet. Et barn fra en fattig familie kan oppleve konsekvensene av et sammenbrudd i familien svært annerledes enn et barn fra en velstående familie.

5. Mot politiet – men lever i svært trygge områder

Noen velstående mennesker kritiserer aggressiv politiinnsats eller ønsker mindre politi, samtidig som de bor i områder som allerede er svært trygge.

De kan også ha tilgang til:

• privat sikkerhet
• alarmsystemer
• inngjerdede boligområder
• dyre nabolag
• private skoler

Dette reiser spørsmålet:

Ville synet på politi vært det samme dersom deres egen sikkerhet var avhengig av de offentlige tjenestene de kritiserer?

Poenget er ikke at kritikk av politiet automatisk er hykleri.

Poenget er at sikkerhet påvirker hvordan man opplever politiske ideer.

En person som bor i et svært trygt område, kan oppleve redusert politiinnsats svært annerledes enn en person som bor i et område med mye voldskriminalitet.

6. For økt fortetting – men bor i dyre områder med lav bebyggelse

Et annet mulig paradoks gjelder boligpolitikk.

Noen velstående mennesker argumenterer for økt fortetting og mer urban bebyggelse, samtidig som de bor i attraktive områder hvor reguleringer og begrenset boligbygging bidrar til svært høye boligpriser.

Dette skaper et interessant spørsmål:

Ønsker de fortetting overalt – eller først og fremst der det ikke påvirker deres eget nabolag?

Hvis eksisterende beboere motsetter seg nybygging, kan resultatet bli at velstående boligeiere får høyere boligverdier samtidig som lavinntektsfamilier får vanskeligere for å komme inn på boligmarkedet.

7. Feirer innvandring – men bor i velstående områder som er skjermet fra mye av presset

Innvandring kan gi store økonomiske og kulturelle fordeler, men kostnadene og fordelene fordeles ikke nødvendigvis likt.

Høyt utdannede kan dra nytte av innvandring gjennom:

• billigere tjenester
• kvalifisert arbeidskraft
• økonomisk vekst
• kulturelt mangfold
• internasjonal kompetanse

Samtidig kan lavinntektsgrupper oppleve større press på enkelte deler av arbeidsmarkedet, boligmarkedet, skolene og offentlige tjenester.

Dette beviser ikke at innvandring er skadelig.

Det illustrerer et bredere prinsipp:

Den samme politikken kan ha svært forskjellige konsekvenser avhengig av hvilken økonomisk posisjon man befinner seg i.

8. Kritiserer materialisme – men lever et svært velstående liv

En annen mulig motsetning gjelder materialisme.

Noen mennesker kritiserer offentlig forbrukskultur og materialisme samtidig som de selv nyter:

• dyre boliger
• luksusreiser
• dyre restauranter
• eksklusive klær
• kostbar teknologi
• en svært velstående livsstil

Det er ikke noe galt i å være rik.

Spørsmålet er om den moralske kritikken også gjelder en selv.

Hvis materialisme er problematisk, gjelder kritikken da også personen som fremmer den?

Eller gir rikdom personen en mer sosialt akseptert form for forbruk?

9. Snakker på vegne av de fattige – men har liten kontakt med dem

Kanskje et av de viktigste spørsmålene er om mennesker som hevder å representere vanskeligstilte grupper, faktisk har nære relasjoner til dem.

En profesjonell kan bruke mye tid på å diskutere:

• fattigdom
• ulikhet
• rasisme
• hjemløshet
• arbeiderklassen
• marginaliserte grupper

samtidig som vedkommende nesten utelukkende bor, arbeider og omgås mennesker fra sin egen sosioøkonomiske klasse.

Det kan oppstå et gap mellom å snakke om de fattige og å kjenne de fattige.

Spørsmålet blir:

Hvor mye direkte erfaring har personen med menneskene hvis interesser han eller hun hevder å representere?

10. Kritiserer arvet privilegium – men nyter godt av elitens nettverk

En annen mulig motsetning gjelder sosial kapital.

En person kan kritisere arvede privilegier samtidig som han eller hun nyter godt av:

• eliteuniversiteter
• familieforbindelser
• prestisjefylte praksisplasser
• profesjonelle nettverk
• arvet rikdom
• innflytelsesrike foreldre
• sosiale forbindelser

Det betyr ikke at en person ikke kan kritisere et system de selv har hatt fordel av.

Men det reiser et interessant spørsmål:

Prøver de faktisk å avskaffe systemet – eller bare sikre seg selv en plass i det?

11. Fremmer mindre arbeid – men er avhengig av elitens ressurser

Noen velstående mennesker argumenterer for kortere arbeidstid, mindre arbeidspress eller større balanse mellom arbeid og familieliv.

Det kan være et legitimt syn.

Men det er lettere å kombinere en krevende karriere med familieliv dersom man har tilgang til:

• barnepass
• hushjelp
• fleksibelt arbeid
• økonomiske reserver
• profesjonelle nettverk
• en ektefelle med fleksibel arbeidstid
• familie som kan hjelpe

En arbeiderklasseforelder uten disse ressursene har kanskje ikke samme mulighet til å redusere arbeidstiden uten å miste betydelige inntekter.

Spørsmålet er derfor:

Hvem har råd til å leve etter dette idealet?

Se på handlingene, ikke bare ordene

Alle disse eksemplene peker mot det samme grunnleggende spørsmålet:

Lever mennesker faktisk etter de prinsippene de ønsker at andre skal følge?

Det er forskjell på:

Det de sier:
«Slik bør samfunnet leve.»

Det de gjør:
«Slik velger jeg selv å leve.»

Og hvem som betaler prisen:
«Dette er menneskene som må leve med konsekvensene dersom denne ideen blir samfunnets norm.»

Det er kjernen i Rob Hendersons idé om «luksusoppfatninger».

Noen ideer kan gi status til menneskene som fremmer dem, mens andre mennesker – særlig de med færre ressurser – kan bære en større del av kostnadene.

Derfor bør vi stille noen enkle spørsmål:

Følger de selv rådene de gir andre?

Gjør de de samme ofrene som de ber andre om å gjøre?

Hvem tjener på denne ideen?

Hvem bærer kostnadene?

Dette betyr ikke at enhver forskjell mellom ord og handling automatisk beviser hykleri. Men når det samme mønsteret gjentar seg, er det verdt å undersøke.

Det er derfor et nyttig prinsipp er:

Ikke se bare på hva mennesker sier. Se på hva de gjør – og hvem som må betale prisen.

Kilder

https://www.thegospelcoalition.org/reviews/have-we-ever-been-woke/