Muslimer tror ikke på profetene
Muslimer tror ikke på profetene
Muslimer sier ofte at de tror på profetene. De har mange av de samme profetene som kristne, særlig profetene i Det gamle testamentet, og de anerkjenner også Jesus som profet. I teorien sier de altså at de tror på disse profetene. Men stemmer dette også i praksis?
Hvis man virkelig tror på profetene i Det gamle testamentet, og på Jesus i Det nye testamentet, hvorfor leser man da ikke det de selv skrev og sa? Hvorfor ikke gå tilbake til de tidlige kildene? Hvorfor lese en mye kortere versjon og tolkning av deres budskap gjennom Muhammed, som kom mange hundre år senere, i stedet for å lese hva profetene selv faktisk sa?
Man sier da i teorien at man følger profetene, men i praksis gjør man ikke dette. Man setter i stedet Muhammeds senere tolkning foran profetenes egne ord.
Dette kan illustreres med Ahmediyya-bevegelsen.
Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908) grunnla Ahmediyya-islam. Her skiller Ahmediyya seg betydelig fra tradisjonell islam. De mener at Mirza Ghulam Ahmad var den lovede Messias og Mahdi, og hovedretningen innen Ahmediyya lærer også at han var en underordnet, ikke-lovgivende profet som kom i Jesu åndelige likhet. De fleste muslimer vil derimot hevde at Mirza Ghulam Ahmad var en falsk profet og en kjetter.
Men hvorfor skulle ikke en muslim bare lese Mirza Ghulam Ahmads tolkninger av islam og følge dem? De fleste muslimer ville svare at man først må gå til de opprinnelige kildene – Koranen og kildene om Muhammed – og bedømme Mirza Ghulam Ahmads lære ut fra disse.
Det samme prinsippet kan kristne bruke når de vurderer Muhammeds syn på de bibelske profetene.
Hvis man ønsker å vite hva profetene lærte, bør man gå til profetenes egne ord. Hvis man ønsker å vite hva Jesus lærte, bør man lese det Jesus selv sa i Det nye testamentet. Man bør ikke først og fremst gå til en senere person og la denne personen fortelle oss hva profetene og Jesus egentlig mente.
Muhammeds fremstilling av de bibelske personene er dessuten betydelig kortere enn den bibelske fremstillingen. Koranen gir derfor ikke den samme mengden informasjon om deres liv, undervisning og teologi som vi finner i Det gamle og Det nye testamentet.
Dermed oppstår et viktig spørsmål: Kan man egentlig si at man følger profetene dersom man ikke først og fremst leser og følger deres egne skrifter, men i stedet følger en senere persons tolkning av dem?
Man kan altså si i teorien at man følger profetene, men spørsmålet er om dette også stemmer i praksis – med det man faktisk leser, tror og gjør.
Comments
Post a Comment