Kristendom, islam og spørsmålet om religiøs vold

Et vanlig argument i dag er at kristendom og islam i grunnen ikke er forskjellige når det gjelder vold. Kristne har begått grusomheter, muslimer har begått grusomheter, og derfor hevdes det at begge religionene i realiteten er like voldelige.

Men denne sammenligningen overser et avgjørende spørsmål:

Hva lærer religionenes egne hellige skrifter, og hvordan skal handlingene til deres tilhengere vurderes i lys av disse læresetningene?

At kristne har begått onde handlinger, beviser ikke automatisk at kristendommen lærer at slike handlinger er riktige. På samme måte beviser ikke eksistensen av fredelige muslimer at islamske kilder ikke inneholder tekster om krig og vold.

For å sammenligne kristendom og islam på en seriøs måte må vi derfor undersøke religionenes egne kilder, deres grunnleggende teologiske prinsipper og deres grunnleggeres eksempler.

Skriften er standarden

Kristne tror at Jesus Kristus er Guds avgjørende åpenbaring og det fremste eksempelet på hvordan hans etterfølgere skal leve.

Jesus lærte sine disipler å elske sine fiender, be for dem som forfølger dem og avstå fra personlig hevn. Det nye testamentet legger derfor betydelige begrensninger på hvordan kristne skal forholde seg til vold.

Dette betyr ikke at kristendommens historie er fri for vold.

Kristne har deltatt i kriger, politisk undertrykkelse, religiøs forfølgelse og andre grusomheter. Korstogene inneholder noen særlig alvorlige eksempler.

Men det avgjørende spørsmålet er:

Var disse handlingene i samsvar med Jesu lære?

Det kristne svaret må være at mennesker kan kalle seg kristne og samtidig handle i direkte strid med Kristi undervisning. En person kan bekjenne seg til Kristus og likevel være ulydig mot Kristus.

Kristendommen har dermed selv en norm som kan brukes til å fordømme handlingene til mennesker som handler i dens navn.

Dette er viktig når vi undersøker korstogene.

Var korstogene uprovosert aggresjon?

I moderne fremstillinger blir korstogene noen ganger presentert som en enkel historie: Fredelige muslimer levde i sine egne områder, før aggressive europeere plutselig invaderte Midtøsten for å skaffe seg land, rikdom og makt.

Denne fremstillingen utelater en betydelig del av historien.

I århundrene før det første korstoget hadde muslimske herskere erobret store områder som tidligere hadde vært overveiende kristne. Store deler av Midtøsten, Nord-Afrika, Det bysantinske riket og Den iberiske halvøy kom under muslimsk kontroll gjennom en lang rekke militære konflikter og erobringer.

Jerusalem var blitt erobret av muslimske styrker flere hundre år før korstogene.

På 1000-tallet ble Det bysantinske riket alvorlig truet av seldsjukkiske tyrkere. Den bysantinske keiseren ba derfor om militær hjelp fra Vest-Europa.

Da pave Urban II i 1095 oppfordret til det første korstoget, fremstilte han dette som en appell om hjelp til de kristne i øst og til Det bysantinske riket.

Urban beskrev kristne i øst som utsatt for angrep og deres kirker og områder som truet.

Uansett hvordan man vurderer Urban IIs retorikk eller de senere korstogene, viser denne historiske sammenhengen at det første korstoget ikke oppstod i et historisk vakuum som en plutselig, uprovosert europeisk invasjon.

Korstogene må forstås innenfor en langt lengre historie med konflikter mellom kristne og muslimske makter.

Problemet med kristne grusomheter

Samtidig bør kristne ikke forsøke å bortforklare grusomhetene som ble begått under korstogene.

Erobringen av Jerusalem i 1099 er et tydelig eksempel.

Samtidige kristne kilder beskriver omfattende drap etter at byen falt. Gesta Francorum, eller Deeds of the Franks, beskriver hvordan korsfarerne forfulgte og drepte muslimer gjennom byen og forteller om omfattende blodbad i området rundt tempelet.

Kilden beskriver også hvordan korsfarerne tok gull, sølv, hester, hus og andre eiendeler.

Dette er alvorlige handlinger.

Men å erkjenne disse grusomhetene betyr ikke at kristne må forkaste kristendommens lære.

Tvert imot må spørsmålet være:

Var korsfarernes handlinger i samsvar med Jesu undervisning?

Jesus lærte ikke sine disipler å erobre Jerusalem med sverd. Han befalte sine etterfølgere å elske sine fiender og forkastet personlig hevn.

Det nye testamentet fremstiller heller ikke militær tvang som en legitim metode for å omvende mennesker til kristendommen.

En kristen som dreper sivile, søker hevn eller bruker vold for å tvinge mennesker til å bli kristne, kan derfor ikke uten videre appellere til Jesus som begrunnelse for dette.

Den kristne læren om rettferdig krig

Kristne tenkere måtte likevel forholde seg til en vanskelig virkelighet: Hva skal en stat gjøre når den blir angrepet? Og hva skjer dersom det å nekte all bruk av militær makt innebærer at uskyldige mennesker overlates til voldelige angripere?

Augustin av Hippo bidro til utviklingen av det som senere ble kjent som teorien om rettferdig krig.

Det grunnleggende skillet går mellom legitimt forsvar og urettmessig aggresjon.

Krig kan under bestemte omstendigheter være legitim dersom den føres av legitim myndighet for å møte alvorlig urett eller aggresjon. Men krig skal ikke være et uttrykk for hat, personlig hevn, grådighet eller ren erobringslyst.

Enda viktigere er at kristendommen ikke lærer at mennesker skal tvinges til å bli kristne gjennom militær makt.

En kristen stat kan derfor hevde at militær makt er nødvendig for å forsvare befolkningen, uten dermed å hevde at kristne skal erobre ikke-kristne områder for å omvende befolkningen.

Islamske kilder og krig

Sammenligningen blir mer komplisert når vi undersøker islams grunnleggende kilder.

Koranen inneholder flere passasjer som befaler muslimene å kjempe mot bestemte motstandere.

Koranen 9:29 befaler for eksempel kamp mot bestemte grupper blant «Bokens folk» inntil de betaler jizya. Koranen 4:89 inneholder svært sterke formuleringer om bestemte motstandere, mens 8:12 beskriver å slå dem som ikke tror, i en militær sammenheng.

Disse versene må naturligvis tolkes i sin litterære og historiske sammenheng.

Muslimske lærde har ikke alltid vært enige om hvor omfattende og tidløse disse tekstene er. Noen tolker bestemte vers som knyttet til konkrete konflikter i Muhammads tid, mens andre tradisjoner har tolket enkelte av dem bredere.

Det ville derfor være feil å fremstille alle muslimer som om de nødvendigvis tolker disse versene på samme måte.

Men det ville også være feil å hevde at Koranen ikke inneholder tekster om religiøst begrunnet krig.

Det samme gjelder Muhammads eksempel.

Koranen fremstiller Muhammad som et forbilde:

«I Allahs sendebud har dere et godt eksempel.»
— Koranen 33:21

Muhammad var ikke bare religiøs forkynner. Han var også politisk leder, dommer og militær leder. Islamske tradisjoner inneholder derfor beretninger om slag, militære ekspedisjoner, henrettelser, avtaler og andre former for politisk og militær maktbruk.

En kjent hadith gjengir Muhammad slik:

«Jeg er blitt befalt å kjempe mot menneskene inntil de bekjenner at det ikke finnes noen gud uten Allah ...»

Den nøyaktige betydningen og konteksten til denne hadithen er omdiskutert. Men den viser at krigføring ikke er fraværende fra islams grunnleggende litteratur.

Vold og grunnleggerens eksempel

Dette fører til en viktig forskjell når man sammenligner religionenes grunnleggende eksempler.

Jesu jordiske liv fremstilles i Det nye testamentet gjennom lidelse, selvoppofrelse, tilgivelse og villighet til å dø fremfor å etablere sitt rike gjennom militær makt.

Da Peter forsøkte å forsvare Jesus med sverd, irettesatte Jesus ham i stedet for å kalle disiplene til væpnet motstand.

Korset blir dermed avgjørende for kristen etikk.

Kristne følger en Messias som beseiret sine fiender, ikke ved å drepe dem, men ved å gi sitt eget liv.

Islam presenterer en annen historisk modell. Muhammad var samtidig profet, politisk leder, dommer og militær leder. Hans liv inneholder derfor både religiøs undervisning og politisk-militær handling.

Dette betyr ikke at enhver muslim må etterligne enhver militær handling Muhammad foretok. Muslimske lærde har diskutert konteksten og den fortsatte gyldigheten av disse handlingene gjennom historien.

Men Muhammads militære virksomhet kan heller ikke uten videre fjernes fra en seriøs diskusjon om islamsk etikk.

Korstogene avgjør ikke spørsmålet

Det er derfor utilstrekkelig å svare på islamsk kritikk av kristendommen bare ved å si:

«Men hva med korstogene?»

Korstogene fortjener en ærlig historisk vurdering. Kristne bør ikke bagatellisere massakrer, plyndring, tvang eller andre overgrep som ble begått av mennesker som identifiserte seg som kristne.

Men korstogene kan heller ikke brukes som bevis på at kristendommen lærer alt som kristne historisk har gjort.

Det riktige spørsmålet er:

Var korsfarernes handlinger i samsvar med Jesu lære og Det nye testamentets undervisning?

Der handlingene var i strid med Kristi undervisning, har kristne et teologisk grunnlag for å fordømme dem.

Det samme prinsippet må brukes konsekvent når islamsk historie undersøkes.

At det finnes fredelige muslimer, beviser ikke at islamske kilder ikke inneholder tekster om krig. På samme måte beviser ikke eksistensen av voldelige kristne at Jesus lærte sine etterfølgere å bruke vold.

En mer meningsfull sammenligning

Den mest nyttige sammenligningen er derfor ikke bare å telle hvor mange mennesker som har blitt drept gjennom historien.

Vi bør i stedet spørre:

1. Hva befaler religionens hellige skrifter?
2. Hvilket eksempel gir religionens grunnlegger?
3. Hvilken plass har krig og vold i religionens teologiske system?
4. Er vold bare tillatt i selvforsvar, eller kan den ha andre religiøse eller politiske formål?
5. Kan militær makt legitimt brukes til å spre eller etablere religionen?
6. Hvordan har autoritative teologer innenfor religionen tolket de vanskelige tekstene?
7. Hvordan skal historiske handlinger vurderes ut fra religionens egne moralske standarder?

En slik fremgangsmåte hindrer kristne i å unnskylde sin egen historie samtidig som de kritiserer islams historie.

Konklusjon

Kristne har begått forferdelige handlinger gjennom historien. Korstogene inneholdt massakrer, plyndring og andre handlinger som ikke uten videre kan forsvares ved å appellere til kristendommen.

Men kristen historie må vurderes opp mot kristen Skrift.

Jesu undervisning legger vekt på å elske fiender, tilgi, avvise personlig hevn og følge en vei preget av selvoppofrelse. Kristen teologi utviklet derfor et skille mellom legitimt forsvar og urettmessig aggresjon, samtidig som tvangsomvendelse gjennom militær makt ikke kan begrunnes direkte i Jesu lære.

Samtidig inneholder islamske kilder betydelig materiale om krig, inkludert koranvers om kamp mot bestemte motstandere og tradisjoner om Muhammads militære virksomhet. Muslimer har utviklet ulike fortolkninger av disse tekstene, og disse fortolkningene må undersøkes seriøst fremfor å karikeres.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare om kristne eller muslimer har brukt vold.

Begge deler har skjedd.

Det dypere spørsmålet er om voldshandlingene er i samsvar med de grunnleggende læresetningene og eksemplene som religionene selv gir.

En kristen respons på grusomheter begått i kristendommens navn bør derfor ikke være:

«Kristne gjorde ikke noe galt.»

Den bør være:

«Der kristne handlet i strid med Kristus, må de dømmes etter Kristi egen undervisning.»

Og den samme standarden bør brukes når islam undersøkes:

«Når muslimer hevder at deres handlinger er religiøst begrunnet, bør vi undersøke hva Koranen, hadith-litteraturen og Muhammads eksempel faktisk lærer, og hvordan muslimske lærde historisk har tolket disse kildene.»

Det er en langt mer meningsfull måte å undersøke forholdet mellom kristendom, islam og religiøs vold på enn ganske enkelt å hevde at religionene er identiske fordi voldelige mennesker har eksistert innenfor begge tradisjonene.