Jihad og islamsk samfunnspåvirkning

Muslims, Their Religious Beliefs and Practice, side 63, fremhever noen interessante poeng om jihad. Gud vil gi seier (S. 22:39), ifølge løftet. Boken hevder at det ikke spilte noen avgjørende rolle om motstanden var offensiv eller defensiv, fordi mennesker som motstod islam, ble betraktet som om de angrep islam. Det endelige målet med jihad beskrives som verdensherredømme, etterfulgt av fred. Islam fremstilles derfor som ekspansjonistisk av natur. Mennesker får muligheten til å akseptere islam og slutte seg til islam, men dersom de motsetter seg det, blir krig fremstilt som berettiget. Jihad fremstilles nærmest som en sjette søyle i islam og som noe som har vært viktig for muslimsk identitet.

Jeg synes dette er spesielt interessant i lys av Jay Smiths poeng fra et foredrag på en konferanse: Hva er den islamske oppskriften på dominans? Argumentet som ble presentert, er at muslimske samfunn historisk har søkt å etablere innflytelse og autoritet på fire hovedområder:

1. Politikk
2. Domstolene/rettsvesenet
3. Militæret
4. Utdanning

Dette rammeverket skiller derfor disse fire områdene for innflytelse fra tradisjonell misjonsvirksomhet. Påstanden er at politisk og institusjonell innflytelse kan være et middel til å forme samfunnet uten først og fremst å være avhengig av religiøs omvendelse.

Når innflytelse først er etablert på disse fire områdene, hevdes det at den kan utvides til moral og hverdagsliv. Dette kan blant annet innebære regler om klær, mat, musikk, alkohol, ekteskap og seksuell atferd. Nigeria blir presentert som et moderne eksempel hvor foredragsholderen mener at man kan observere deler av denne prosessen.

Det er fascinerende hvor annerledes kristendommen er. Kristendommen begynner ikke med trusler om krig, men søker å påvirke samfunnet gjennom blant annet utdanning, politikk og rettsvesen. Islamske verdier og trosoppfatninger kan påvirke politikken, men ifølge dette argumentet er målet å avskaffe det eksisterende systemet og erstatte det fullstendig med sharia-lovgivning.

Dermed fremstilles krig, underkastelse og institusjonell makt ikke som sekundære, men som mulige strategier for å oppnå kontroll. Kristendommen fremstilles motsatt: Misjonsbefalingen i Matteus 28:18–20 handler om å gå ut og gjøre disipler. Kristendommen søker først å forandre menneskers hjerter, og deretter kan institusjonene forandres.

Kristendommen pålegger heller ikke samfunnet kristne lover på samme måte. Ideen om en sekulær stat kan også forstås som å ha historiske røtter i kristen tenkning. Det er ikke gjennom dominans, men gjennom et ideal om tjenerskap, selv om dette prinsippet ikke alltid har blitt praktisert riktig.

Spørsmål jeg ville stilt en muslim

1. Erobring virker som en svært menneskelig måte å påtvinge andre sin religion på. Hvorfor trenger Gud makt for å bevise sitt poeng, i stedet for å overbevise mennesker og bruke åndelig kraft? Hvorfor er jihad, trusler og krig nødvendig?
2. Hvorfor trenger man å etablere kontroll over militæret, politikken, utdanningen og rettsvesenet for å påtvinge andre noe ovenfra dersom man har den sanne religionen? Og hvorfor gjøre det ulovlig å kritisere den? Kan en religion som ikke tåler kritikk, virkelig være sann?
3. Hvordan kan det bli verdensfred dersom islam en dag dominerer verden, når islams historie også har vært preget av interne konflikter og splittelser? Muhammed levde et liv som også var preget av krig og konflikt, og tre av de fire første kalifene ble drept. Sunni–sjia-splittelsen oppstod tidlig, og ulike muslimske dynastier og imperier har også kjempet mot hverandre. Abu Bakr førte riddah-krigene, og senere var det konflikter under blant annet umayyadene, abbasidene og osmanerne. Hvis islam gjennom 1 400 år ikke har vært uten alvorlige interne konflikter, hvorfor skulle de samme menneskelige konfliktene forsvinne dersom islam fikk kontroll over hele verden?
   
   Kilder
   
   - https://www.youtube.com/live/QfMps6M9BOA