Er Gud i Det gamle testamentet et ondt monster?

Mange sier at Gud i Det gamle testamentet ikke er noe mindre voldelig enn Allah i Koranen.

En svært sentral forskjell på GT og Koranen er at kristne ikke følger Moses blindt uten å filtrere det gjennom Det nye testamentet. Muhammad, derimot, er et tidløst eksempel, og det som står i Koranen er ting Muhammad må følge. Koranen er skrevet av én mann over en periode på 23 år, og er mye mer ensformig, direkte og kommanderende.

Bibelen, derimot, har mange litteraturtyper og mange historiske hendelser som beskriver hva som skjedde, uten at det følger at dette skal imiteres av kristne. Davids utroskap og Salomos ekteskap er ikke til etterfølgelse. Ikke alt som beskrives, er sanksjonert og godkjent.

Budskapet i GT og resten av Bibelen er at alle mennesker faller kort for Guds ære, er syndere, og at deres feil peker på den perfekte Messias, Jesus, som kommer. Alle trenger tilgivelse og frelse, som kun Gud gir. GT godkjenner altså ikke alt syndige mennesker begår.

Men Gud sier at han skal utslette kanaaneerne. Er Gud ond?

Gud skapte livet, og han kan ta livet.

Drapene i Kanaan var tidsspesifikke, folkespesifikke, guddommelige dommer og lenge forsinket.

Abraham ble lovet landet (1 Mos 12:1–4). Dette landet skulle bli brukt til å velsigne verden (1 Mos 26:4). Etterkommerne til Abraham skulle bli til en velsignelse for verden.

1 Mos 15:16: «For amorittenes misgjerning er ennå ikke fullendt.» Synden deres var ikke blitt fullendt. De fikk 400 år til å vende om fra sine onde veier. Deres ondskap økte. Når ondskapen var fullendt, kom deres dom.

Moses gjorde det klart hvor alvorlige tingene var der:

«Når du kommer inn i det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke lære å gjøre etter de avskyelige skikkene til folkeslagene der. Ingen må finnes hos deg som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller driver med spådom, tegn tydet, svart magi, eller heksekunst, eller som binder andre med trolldom, eller som spør dødemaner eller spiritister, eller søker råd hos de døde. For enhver som gjør slikt, er en avsky for Herren. Det er på grunn av disse avskyelige skikkene Herren din Gud driver folkeslagene bort foran deg.»

— 5 Mos 18:9–12

3 Mos 18:24–25:

«Dere skal ikke gjøre dere urene ved noe av dette, for ved alt dette har de folkene jeg driver bort foran dere, gjort seg urene. Landet ble urent, og jeg straffet det for dets synd. Landet spydde ut sine innbyggere. Men dere skal holde mine forskrifter og lover. [...] Dere skal ikke gjøre noen av disse avskyelige tingene, verken den innfødte eller innflytteren som bor blant dere. For alle disse avskyelige tingene har folkene som bodde i landet før dere, gjort, og landet er blitt urent. Da må dere passe på at ikke landet spyr dere ut fordi dere gjør det urent, slik det spydde ut folkeslagene som var der før dere.»

Spådom, heksekunst, avgudsdyrkelse, incest, barnofring, homoseksualitet og bestialitet.

De varmet metall til det brant og la babyer på metallet slik at de ble brent levende. De ofret til Molok.

Israel var der for å dømme dem.

De samme folkene sier at de ikke kan tro på en Gud som tillater ondskap i verden. Men de samme folkene sier at de ikke kan tro på en Gud som dømmer ondskapen i GT. Du kan ikke holde disse to tingene sammen samtidig. Kanaaneerne var onde, fulle av ondskap, og Gud dømte dem.

Men ikke alle ble drept.

Seir – 5 Mos 2:4–6.

Moabittene – 5 Mos 2:9.

Ammonittene – 5 Mos 2:19.

Gibeonittene – Josva 9.

De ble ikke spart fordi de tilba Bibelens Gud, men fordi de ikke praktiserte den umoralen kanaaneerne praktiserte.

Gud ga også sjanse for frelse før dommen. Rahab i Josvas bok visste at Guds dom kom, men hun omvendte seg og ble spart. Hun sier at de vet hvem Gud er, og de andre visste også hvem Gud var, men forskjellen er at hun omvendte seg. Familien hennes ble reddet, og hun ble en matriark i en slektslinje som førte helt til Messias.

Kanaaneerne omvendte seg ikke.

Men hva med barna og kvinnene?

Kvinner i dag avliver barn før de blir født. Tilbake da gjorde de det etter at barna var født. Forskjellen er ikke stor. Uavhengig av destinasjon og tidspunkt er synden den samme: Det er å bryte budet om å ta et liv. Kvinnene var ansvarlige for å avlive og brenne sine egne barn levende.

Barna derimot kan muligens ha blitt spart for lidelsen i dette livet, og potensielt oppleve frelse i det neste livet, ettersom de ikke hadde nådd en alder hvor de kunne holdes ansvarlige. Vi vet ikke dette, men dette kan være en reell mulighet. Gud er nådig, og ingen får en hardere dom enn de fortjener.

Andre sier at språket er hyperbolsk. Vi snakker ofte på denne måten. Menn sier at de «ødelagte» eller «slaktet» det andre laget. Overdrevet språk er vanlig.

Israelittene skulle drive dem ut, og de blir selv kritisert for ikke å gjøre dette.

Men om Gud befalte at alle skulle drepes, var dette en tidsbegrenset, folkespesifikk dom fra Gud over en enorm mengde ondskap som Gud hadde gitt dem mulighet til å omvende seg fra, både kollektivt og individuelt. De hadde mulighet til å omvende seg, slik som Rahab.

Dette var Guds plan både for å gi sitt folk landet og samtidig utføre sin dom over et ondt og umoralsk folk. Merk at israelittene ikke får landet fordi de er store eller mektige (5 Mos 7:7), men fordi de andre folkene, kanaaneerne, er onde.

Senere kom Gud til verden gjennom Jesus, ikke for å dømme, men for å gi sitt perfekte liv for vår synd og ugudelighet.

Muslimenes endelige marsjordrer er å drepe og erobre alle ikke-muslimer, med Muhammad som eksempel.

Man kan ikke fornekte at folk ble drept, men det sluttet ikke der.

Kristendommen lover å tjene, tilgi og leve i fred med alle mennesker. Og å la dommen bli overlatt til Gud, og ikke hevne oss.

Gud er nådig, kjærlighetsfull, og nettopp derfor tolererer han ikke synden for alltid. Alle som omvender seg, vil få frelse.

Kilder

Notater fra seminar (Laura Zifer)