Kvinner, Vold og Surah 4:34

 Koranen 4:34: «Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem som dere frykter oppsetsighet fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, så forfølg ikke saken. Gud er opphøyet, stor.»

1. Ibn Kathir: Presiserte at slik fysisk avstraffelse ikke skulle være voldelig eller alvorlig.[i]
2. Tafsīren al-Jalalayn: Forklarer tilsvarende at mannen kan slå sin hustru: «…men ikke hardt, dersom de øvrige tiltakene ikke fører frem».[ii]
3. Al-Ṭabarī – al-Ḍaḥḥāk: «Allah; og hvis hun nekter, er det tillatt for ham å slå henne med et slag som ikke forårsaker skade (ghayr mubarriḥ). Og han har forrang over henne gjennom sitt underhold og sitt arbeid.» Tafsir al-Tabari – Qur'an 4:34
4. Den moderne Tafsīren Ahsanul-Bayan utdyper:
   «Hvis en kvinne er ulydig, skal hun først formanes og oppfordres til forbedring. Dersom dette ikke hjelper, skal ektefellene skilles i sengene. Dette er det andre trinnet, og det er tilstrekkelig for en kvinne med sunn fornuft. Dersom dette heller ikke har effekt, kan mannen slå henne, forutsatt at han ikke slår henne på en grusom eller brutal måte, slik uvitende og grove mennesker har for vane.»[iii]
5. Muhammed uttalte selv: «Slå dem, men ikke hardt.»[iv]
6. Ved en annen anledning sa han følgende om forholdet mellom ektefeller: «Det er ikke klokt av noen av dere å piske sin kone som en slave, for han kan komme til å ligge med henne samme kveld.»[v]
7. Hadith-litteraturen dokumenterer at denne retten ble praktisert. Vi kan lese følgende i Sahih al-Bukhari: «Aisha sa at en kvinne kom iført et grønt slør og klaget over sin mann, og viste henne en grønn flekk på huden forårsaket av juling. Da Allahs Sendebud kom, sa Aisha: Jeg har ikke sett kvinner lide slik de troende kvinnene lider. Se, huden hennes er grønnere enn klærne.»[vi]
8. Aisha beskrev også selv å ha blitt slått av Muhammed: «Han slo meg på brystet, og det gjorde vondt.»[vii]
9. Umar, som senere ble den andre kalifen, fortalte en hendelse der fysisk avstraffelse av kvinner ble omtalt uten noen innvendinger fra Muhammed: «Umar fant Allahs Sendebud sittende trist og stille med konene sine rundt seg. Han sa: «Jeg ville si noe som kunne få Allahs Sendebud til å le …» Abu Bakr reiste seg da, gikk bort til Aisha og slo henne, og Umar reiste seg og slo Hafsa og sa: «Dere spør Allahs Sendebud om noe han ikke har.»»[viii]
10. Følgende regler gjelder under Shafi’i-rettsskolen: «Hvis hun gjør opprør, kan han slå henne, men ikke på en måte som påfører skade, det vil si at han ikke kan brekke bein, skade henne eller få blod til å flyte.»[ix]
11. Tilsvarende fastslår Hanbali-rettsskolen at mannen «har rett til å slå» sin hustru, men «uten å påføre henne alvorlig smerte».[x]
12. Videre ses det i Schools Book of Oaths (Kitab al-Aiman) eksempler på situasjoner der svergelser har blitt avlagt: «Hvis han sverger på at han vil slå sin kone med den hensikt å påføre henne smerte, er hans ed ikke holdt med mindre han slår henne med smerte. Hvis han sverger på at han vil slå henne med ti piskeslag, men kombinerer dem og slår henne med ett slag, er eden ikke holdt.»[xi]
13. Muhammed oppsummerte denne holdningen med følgende utsagn: «En mann bør ikke bli spurt om hvorfor han slår sin kone.»[xii]
14. Det arabiske ordet for å slå oversettes slik i de ulike Koranene:

Pickthall: "And Scourge them."

Yusuf Ali: "And last beat them (lightly)."

Al-Hilali/Khan: "and last beeat them (lightly)."

Shakir: "And beat them."

Sher Ali: "And chastise them."

Khalifa: "then you may (as a last alternative beat them."

Arberry: "and beat them."

Rodwell: "And scourge them."

Sale: "and chastise them."

Asad: "Then beat them."

The Study Quran: "Then strike them."

Å slå dem lett (lightly) kommer ikke fra den arabiske teksten.

Det skal sies at det finnes både hadither der Muhammed forbyr det å slå kvinner, og andre hadither der Aisha sier at Muhammed slo henne og beskriver andre kvinner som ble slått.

Sheikh Syed Mahmud Allusi sa i hans kommentar Ruhul Ma'an gir fire grunner til en mann der han kan slå sin kone: "If she refuses to beautufy hersefl for him," if he refuses sex when he asks for it, if she refuses to pray or preform ritual absolution, and "if she gos out of the house without a valid excuse." https://myislam.dk/articles/en/spencer%20rs05-reading-the-quran-during-ramadan.php?utm_source=chatgpt.com

KILDER

[i] Tafsīr Ibn Kathir, Vol. 2, p. 446.
[ii] Tafsīr al-Jalalayn, p. 188.
[iii] Tafsīr Ahsanul-Bayan, Vol. 1, p. 452. On the same page of this modern commentary also pointed out, “This verse gives two reasons for man’s domination and ascendancy over woman. One is his physical strength and mental prowess, giving him distinctive superiority over woman. This is natural and inborn. The second is acquired. Allah has tasked man to earn wealth and maintain her. Woman is free from her responsibility. Because of her physique, her natural weakness, and to protect her natural modesty, woman has been kept away from the din and clatter of public life and economic activities. This verse is clear textual evidence from the Qur’an, and absolute and incontrovertible proof, negating her right to domination, rule or leadership.”
[iv] The Life of Muhammad, p. 651. For additional reports about Muhammad stating that wives would be beaten, see: The History of al-Tabari; The Last Years of the Prophet, p. 113; and Jami’ At-Tirmidhi, Vol. 2, No. 1163, p. 531.
[v] Sahih al-Bukhari, Vol. 6, Book 65, No. 4952, p. 392. A similar statement by Muhammad is reported in Jami’ At-Tirmidhi, Vol. 6, No. 3343, p. 78; “One of you should not lash his wife as a slave is lashed, for perhaps he will lay with her at the end of the day.”
[vi] Sahih al-Bukhari, Vol. 7, Book 77, No. 5825, p. 392.
[vii] Sahih Muslim, Vol. 3, No. 974Ri, p. 72. This was also reported in Sunan An-Nasa’i, Vol. 3, No. 2039, p. 127.
[viii] Sahih Muslim, Vol. 4, No. 1478, p. 408. Abu Bakr was Aisha’s father; Umar was Hafsa’s father.
[ix] Reliance of the Traveller, m10.12.
[x] Ibid., m10.12 (4).
[xi] Ibid., p. 271.
[xii] Sunan Ibn Majah, Vol. 3, No. 1986, p. 135. For a similar report, see: Sunan Abu Dawud, Vol. 2, No. 2147, pp. 552-553.