Et Lengre Forsvar for Treenigheten

Muslimer skal spørre bokens folk om svar

Oppsummering av Koran vers (ikke sitert)

10:94
Profeten blir sagt at dersom han er i tvil om åpenbaringen, skal han spørre dem som tidligere har lest Skriften.

16:43
Dersom dere ikke vet, skal dere spørre dem som har formaning/kunnskap fra før.

21:7
Sendebudene før var mennesker, og hvis dere ikke vet, så spør dem som har Skriften.

5:46
Jesus, Marias sønn, kom for å stadfeste Toraen, og han fikk Evangeliet som inneholder rettledning og lys.

5:66
Hvis de hadde holdt fast ved Toraen og Evangeliet, ville de ha mottatt velsignelse og rikelig forsyning.

6:115
Herrens ord er fullendt i sannhet og rettferd, og ingen kan forandre Hans ord.

Viktigheten av Den hellige treenighet

Den tidligere islamkritikeren og nederlandske politikeren Joran van Klaveren konverterte også til islam, og nevner manglende forståelse av treenigheten som en av årsakene til sin konvertering. Den hellige treenighet er ikke et sekundært spørsmål, men en grunnleggende lære som opprettholdes av den universelle kirke, til tross for andre forskjeller, og som går tilbake til Bibelen og de tidlige trosbekjennelsene.

Dette var svært viktig for Bibelens forfattere og de tidlige kirkefedrene, og det bør også være viktig for oss. Å kunne forklare Den hellige treenighet er avgjørende. For å oppnå dette må vi forklare at det finnes én Gud, en pluralitet i Gud, og en pluralitet av personer i Guddommen. Den siste og viktigste delen er å vise at Jesus er Gud.

Fordi jøder allerede tror på Gud som Far, blir Sønnens (Jesus Kristus) guddommelighet og personlighet ofte stilt spørsmål ved, likeså om Den hellige ånd ikke bare er en guddommelig kraft, men også en guddommelig person. Derfor vil vi bruke mesteparten av tiden på å fastslå om Jesus er Gud både i Det gamle og Det nye testamentet, ettersom dette er nøkkelspørsmålet som alt annet hviler på.

Hva er Den hellige treenighet? Én definisjon av Den hellige treenighet finnes i Westminster-katekismen, spørsmål 8–11. Den bekrefter at det finnes én sann og levende Gud, tre personer i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Disse tre personene er én Gud, av samme vesen, like i makt og herlighet. Likevel har de særskilte personlige egenskaper som skiller dem fra hverandre. Faderen føder Sønnen, Sønnen er født av Faderen, og Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen fra evighet av.

Dette er helt annerledes enn Koranens forståelse av treenigheten. Sure 4:171 sier tydelig at Jesus Messias bare var et menneske. Sure 5:73 sier at vantro hevder at Allah er én i en treenighet, og at de som ikke slutter å si dette vil bli straffet. Sure 5:116 sier også at kristne tilber Maria, Allah og Jesus. Koranen synes dermed å hevde at kristne tilber tre guder, og at Maria er en av dem.

Én Gud og pluralitet i Guddommen

Bibelen lærer at det finnes én Gud. Det er ikke mange guder, men én sann og levende Gud. Selv om Koranen omtaler eksistensen av tre guder, har både jøder og kristne alltid trodd på eksistensen av bare én Gud. I 5. Mosebok 6,4 står det: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» Det hebraiske ordet eḥād (אֶחָד) betyr én. Det kan også bety «én, første, annen». I 1. Mosebok 2,24 står det at mann og kvinne blir ett kjød. Det er det samme ordet som brukes. Mann og kvinne er ett, men fortsatt ikke samme person.

Matteus 19,6 viser at denne enheten mellom mann og kvinne ikke skal skilles, fordi de er ett kjød, selv om de er to personer. Et annet eksempel der ordet eḥād brukes, er 4. Mosebok 13,23, som omtaler en drueklase. Én drueklase (entall) består av mange druer (flertall). Én klase med mange druer. Esekiel 37,17 omtaler to stokker som holdes sammen som om de var én. Det samme ordet eḥād brukes. Nabeel Qureshi bruker uttrykket «sammensatt enhet» for å forklare dette. Det dette viser, er at det å være én ikke utelukker en forskjell mellom personer eller ting, slik som i ekteskapet, med druer eller stokker.

5. Mosebok 6,4 bruker to navn for Gud: Elohim og Jahve. Elohim (אֱלֹהִים) er Gud i flertallsform, men med entallsbetydning. Jahve er et personlig navn som innebærer paktsforhold. Elohim er det generelle navnet for Gud i flertall, og JHWH er Guds egennavn. JHWH er entall, og Elohim står i flertallsform. Slik har vi én Gud omtalt både i flertall og entall. Dette innebærer ikke automatisk treenighetslæren, men det hebraiske språket åpner for denne muligheten.

Til tross for ulike navn på Gud i entall og flertall, befaler Bibelen tydelig folket å tilbe bare én Gud. 5. Mosebok 6,13 sier: «Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge.» Det finnes bare én Gud som skal tjenes. De samme navnene brukes på hebraisk: Elohim (flertall) og JHWH (entall). Jesaja 43,10 gjør det også klart at ingen gud er blitt dannet før ham, og ingen skal komme etter ham. Jesaja 44,6 sier at Herren (JHWH) er den første og den siste, og at det ikke finnes noen Gud (Elohim) ved siden av ham. Salme 115,4–6 beskriver avguder som verk av menneskehender.

Jesaja 45,5–6 gjentar noe lignende: «Jeg er Herren, og det finnes ingen annen; uten meg er det ingen Gud.» Også her brukes JHWH og Elohim. 2. Mosebok 20,2–3 bruker de samme navnene og sier: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (2. Mosebok 20,3–7) blir ofte regnet som de to første budene. Jesus henviser til dette i Markus 12,29–32:

«Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Jesus sier noe lignende i Matteus 4,10 om at man bare skal tilbe og tjene Gud. I Matteus 22,37–39 sier han at man skal elske Herren (kyrion) Gud (theos) av hele sitt hjerte, sin sjel og sin forstand. Ifølge Jesus er dette både det største og det første budet. Dette er en henvisning til 5. Mosebok 6,5, som følger etter Shema, og som ifølge teologen Gregory Beale er «kallet til Israel om å bekrefte monoteismen som den sentrale læren i jødisk teologi (6,4).»

Ordet kyrion betyr «Herre». På gresk betegner det eieren eller den som har myndighet over noe eller noen. I Det gamle testamentet (5. Mosebok 6,4–5) brukes det om JHWH. I Matteus 22,37–41 viser ordet «Gud» til en transcendent skapning som utøver ekstraordinær kontroll i menneskers liv eller gir uvanlige gaver – en guddom. Begge ordene for Gud står i entall på gresk. Budene om å elske Gud først, ikke ha andre guder og ikke lage avguder er sentrale både i Det gamle og Det nye testamentet.

De ti bud i Mosebøkene omtales ikke direkte som «bud». Ordet som brukes, er tôrâ (תּוֹרָה), som betyr «lov, forskrift, undervisning». I rabbinsk tradisjon kalles de «Aseret ha-Dibrot» (De ti ord). Ordet som brukes i 2. Mosebok 34,28 (haddəvarîm) kommer fra dabar, som betyr «ord» eller «tale». Verbformen dābar («si, tale») og substantivet dābār («ord») brukes hundrevis av ganger både om menneskelig og guddommelig tale.

Jøder har ofte omtalt dette som de ti utsagn eller erklæringer (Torah), som betyr lov, undervisning eller lære. Disse er ikke som de øvrige 613 lovene i Mosebøkene, men fungerer som moralske lover i samsvar med Guds natur og karakter. De ti ordene skilte seg også ut ved måten de ble gitt på. De ble talt av Gud med hørbar røst, midt i torden og lyn på Sinai-fjellet, slik at folket skalv og trakk seg tilbake (2. Mosebok 20,18–21; 5. Mosebok 5,22–31). De øvrige lovene ble gitt til Moses, som videreformidlet dem til folket.

5. Mosebok 5,22 sier at «han la ikke mer til» etter de ti budene. De ble også lagt i paktens ark, på det aller helligste sted, og skrevet av Guds finger på steintavler (2. Mosebok 26,34). Dette viser at monoteismen og tilbedelsen av den ene, sanne og levende Gud ligger til grunn for Det gamle testamentet og bekreftes i Det nye testamentet.

I Det nye testamentet sies det at våre kropper er Den hellige ånds tempel (1. Kor 6,19). Loven er nå skrevet i våre hjerter (Jer 31,33; Rom 2,15). Derfor skal tilbedelsen av den ene, sanne og levende Gud være i våre hjerter, ettersom vi er Guds tempel. Vi er kalt til å ære Gud i alle ting (1. Kor 10,31).

Dette bekreftes flere steder i Det nye testamentet. Johannes 17,3 beskriver evig liv som å kjenne den eneste sanne Gud og Jesus Kristus som han har sendt. 1. Korinterbrev 8,4–6 sier at det ikke finnes noen Gud uten én, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alle ting er til. Efeserne 4,5–6 sier: «Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.» 1. Timoteus 2,5 sier: «For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» Jakob 2,19 sier: «Du tror at Gud er én. Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det – og skjelver.» Malaki 2,10 sier: «Har vi ikke alle én Far? Har ikke én Gud skapt oss?» Pluralitet og tilbedelse av én sann Gud er derfor ikke motsetninger i Bibelen, men hører sammen.

Et annet viktig vers som åpner for pluralitet i Guddommen, er 1. Mosebok 1,1: «I begynnelsen skapte Gud (Elohim) himmelen og jorden.» Flertallsformen brukes også i 1. Mosebok 1,26; 3,22 og 11,7. Ordet Elohim brukes omkring 2500 ganger i Bibelen, selv om det har entallsbetydning. Noen mener at flertallsformen viser til at Gud taler til englene, eller at det er en majestetsflertall som understreker Guds storhet. Problemet med denne tolkningen er at skapelsen aldri ellers tilskrives engler i Bibelen.

Det virker mer sannsynlig at henvisningen til pluralitet i Guddommen ikke stammer fra engler eller majestetisk språkbruk, men fra en faktisk pluralitet i Guddommen. Selv om tekstene ikke forklarer dette eksplisitt, åpner de for en slik forståelse. Noen jødiske lærde har også vært åpne for slike tolkninger før kristendommens fremvekst.

Dette viser at Det gamle og Det nye testamentet tydelig lærer at det finnes én sann og levende Gud, men at det samtidig finnes en form for pluralitet i Gud. Interessant nok bruker også Koranen ofte flertallsformen «Vi» om Allah (for eksempel sure 15:9; 50:16; 56:58–59). Selv om Koranen fremholder troen på én Gud, viser dette at bruk av flertallsform ikke nødvendigvis står i motsetning til troen på én Gud.

Pluralitet av personer i Gud

Pluralitet i Gud betyr imidlertid ikke automatisk pluralitet av personer i Gud. Pluralitet kan være antydende, men ikke avgjørende. For det første er Gud Far, og han er Herre (JHWH). Gud kalles Far mange ganger i Det gamle testamentet (5. Mos 1,31; 32,6; 2 Sam 7,14; Sal 68,6; Jes 63,16; Jer 3,19; Mal 2,10). Ordet «far» forekommer rundt førti ganger i evangeliene i klar henvisning til Gud (Rom 1,7; 1 Kor 1,3; 15,24; 2 Kor 1,2; Gal 1,1.3–4; Ef 1,2.17; 4,6; 5,20; 6,23 osv.).

Sønnen er også Gud. Jesaja 9,6 sier: «For et barn er oss født … og hans navn skal være … Veldig Gud, Evig Far.» Det er viktig å merke seg at han både er et barn og Gud. Dette er en profeti om inkarnasjonen – at Guds Sønn, Jesus, skulle bli menneske. Jesaja 7,14 sier: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.» Immanuel betyr «Gud med oss» og blir oppfylt i Jesus (Matt 1,23). Det viser Menneskesønnen med guddommelig nærvær.

Salme 2,7 sier: «Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.» Dette siteres i Apg 13,33 og Hebr 1,5 og regnes som en messiansk salme. En annen viktig tekst er Daniel 7,13: «Og se, med himmelens skyer kom en som lignet en menneskesønn, og han kom fram til Den gamle av dager og ble ført fram for ham.» Markus 14,63–65 viser at Jesus, da han kalte seg Menneskesønnen, ble anklaget for blasfemi fordi han gjorde seg lik Gud. Ordspråkene 30,4 taler også om Sønnens oppstigning og nedstigning fra himmelen.

I Det nye testamentet blir Jesus identifisert med det evige Ord, som er Gud, og som ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1,1.14). Sønnen gjør det Faderen gjør; han er lik ham, og Faderen og Sønnen er ett (Joh 5,19.23; 10,30). Han blir tilbedt av Tomas, som sier: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). Kristus Jesus er i Guds skikkelse (Fil 2,5–7). Titus 2,13 kaller ham «vår store Gud og frelser, Jesus Kristus». Sønnen beskrives også som sendt av Faderen for å frelse sitt folk (Gal 4,4–6).

Gud er en personlig Far som taler til sitt folk i Bibelen, og Sønnen, Jesus Kristus, er en person i kjødet. Men beskrives Den hellige ånd også som en person? Ordet «ånd» på hebraisk kan bety pust, vind eller ånd. Guds Ånd framstår som en virksom tilstedeværelse helt fra begynnelsen i 1. Mosebok 1,2: «Guds Ånd svevde over vannene.» Job 33,4 sier at Guds Ånd gav liv. Guds Ånd var i Josef (1 Mos 41,38) og gav ham innsikt og visdom. Ånden utrustet Besalel med ferdigheter (2 Mos 31,3) og gav profetisk tale (4 Mos 11,25–26). Den hellige ånd salver ledere (Esek 2,2; 11,5; 36,36; 37,14).

Den hellige ånd fremstår ikke like tydelig som person i Det gamle testamentet som i Det nye. Likevel ser vi at Ånden hviler over de eldste (4 Mos 11,25–29), og de profeterer. I Dommerne 6,34 står det at «Herrens Ånd kledde Gideon». I 1 Sam 16,13–14 forlater Ånden Saul og kommer over David. Ånden beskrives som noe som er i, over eller hos personer.

Personlig omtale tyder på personlig handling, som igjen peker mot personlighet. I Jesaja 63,10 står det at Den hellige ånd ble bedrøvet. Bare en person kan bedrøves. Lukas 12,9–10 sier at bespottelse mot Den hellige ånd er så alvorlig at det ikke finnes tilgivelse. Å lyve for Den hellige ånd er å lyve for Gud (Apg 5,3–4). Å ha Kristi Ånd er det samme som å tilhøre Kristus (Rom 8,9). 2 Kor 3,17 sier: «Herren er Ånden.» Ordet kyrios brukes også om Jesus. Ånden kalles Herre og identifiseres dermed med Gud – en guddommelig tittel. I Hebr 9,14 omtales Ånden som evig.

Faderen, Sønnen og Den hellige ånd beskrives altså som tre distinkte personer, og alle tre er guddommelige. Hvordan virker de sammen? I 1. Mosebok 1,1 skaper Gud ved sitt Ord (forstått som Kristus) og ved sin Ånd. I 1,2 ser vi Ånden sveve over vannene. I 1,26 står det: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde.» Flertallsformen brukes også i 1,27; 3,22 og 11,7.

I Jesaja 6,8 spør Gud: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Noen forklarer dette som majestetsflertall, men andre mener at bibelsk hebraisk ikke brukte slik språkform på den tiden. Det kan derfor peke mot en reell pluralitet i Gud.

Jesaja 61,1 sier: «Herrens Guds Ånd er over meg.» I Lukas 4,16–21 anvender Jesus dette på seg selv. Her omtales Herren (JHWH), Ånden og den salvede – i én og samme tekst.

Matteus 3,16–17 beskriver Jesu dåp: Sønnen døpes, Ånden kommer ned som en due, og Faderens røst taler fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede.» Her ser vi Faderen, Sønnen og Den hellige ånd samtidig.

Missionsbefalingen i Matteus 28,19 sier: «Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.» Dåpen skjer i ett navn – men nevner tre personer. Det viser enhet og samtidig forskjell.

I Johannes 14,16–17 sier Jesus at han vil be Faderen sende en annen talsmann, sannhetens Ånd, som skal være hos de troende for alltid. 2 Kor 13,13 (ofte feilaktig sitert som 3,14) sier: «Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle.» Paulus nevner alle tre for å velsigne menigheten.

Dette viser ikke bare pluralitet i Gud, men pluralitet av personer i Gud. Det finnes én Gud, men tre distinkte og samtidig forente personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Den hellige ånd. Dette er det vi kaller treenigheten.

Er Jesus Gud?

De fleste debatter mellom muslimer og kristne dreier seg om Jesu guddommelighet. Finnes det klare bevis for at Jesus er Gud? Hva er de tydeligste eksemplene på at Jesus identifiserer seg med Gud? Disse eksemplene er lettere å forklare og anvende i samtaler med muslimer.

5. Mosebok 32,4 omtaler Gud som en klippe. Gud beskrives også som en klippe i Salme 18,3 og 5. Mosebok 32,4. Andre vers er Salme 62,7–8 og 5. Mosebok 32,15. I 1. Korinterbrev 10,4 står det:
   «Alle drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus.»

Dette er Paulus’ klare budskap til menigheten i Korint om at Jesus Kristus er klippen – den samme Gud som i Det gamle testamentet. 5. Mosebok 32,15 identifiserer Gud som klippen og deres frelser. Jesus er også sitt folks frelser og setter dem fri fra deres synder, slik Gud gjorde i Det gamle testamentet.

Et annet tydelig eksempel er 2. Mosebok 3,14–15, hvor det står:
«Gud sa til Moses: ‘Jeg er den jeg er.’ Og han sa: ‘Slik skal du si til Israels barn: Jeg er har sendt meg til dere.’»

Vi finner en lignende henvisning i Jesaja 48,12. Jesus gjør det svært klart i Johannes 8,58 at han er den samme Gud som i Det gamle testamentet når han sier:
«Før Abraham ble, er jeg.»

Jødenes reaksjon er talende når de tar opp steiner for å steine ham (Joh 8,59). De vil steine ham fordi han gjør krav på å være Gud, noe som ble regnet som blasfemi (3 Mos 24,16; 1 Kong 21,10–13; 5 Mos 18,20; 2 Mos 22,28).

Gud kaller også seg selv hyrden (Salme 23,1), og Jesus kaller seg den gode hyrde (Joh 10,11). Gud beskrives som lys (Salme 27,1), og Jesus som verdens lys (Joh 8,12). Gud er hersker over alt (Jes 8,6), og Jesus sier at all makt i himmel og på jord er gitt ham (Matt 28,18). Gud kaller seg dommer over alle folk (Joel 3,12), og Jesus sier at Faderen har gitt ham myndighet til å dømme (Joh 5,22).

Gud kaller seg brudgom (Jes 62,5; Hos 2,16), og Jesus omtaler seg selv som brudgommen (Matt 25,1). Guds ord forgår ikke (Jes 40,8), og Jesu ord forgår ikke (Mark 13,31). Alle disse eksemplene knytter Det gamle testamentets Gud sammen med Jesus i Det nye testamentet som den samme Gud. I de fleste av disse tekstene brukes navnet JHWH. Den personlige Herren (JHWH) i Det gamle testamentet knyttes til den personlige Jesus i Det nye testamentet, som ofte omtales som Herre (kyrios).

En annen viktig side er Guds nærvær/ansikt. 2. Mosebok 33,20 sier:
«Du kan ikke se mitt ansikt, for intet menneske kan se meg og leve.»

Dette kan forstås i lys av 2. Mosebok 19,10–11, hvor Herren sier at han vil stige ned på Sinai-fjellet for øynene på hele folket. Noen teologer har påpekt at Herren her omtaler seg selv på en måte som antyder en forskjell innenfor Guddommen.

Dette er interessant i lys av andre tekster der Gud omtaler seg selv i flertall (1 Mos 1,1; 1,26; 3,22; 11,7; Jes 6,8).

Noen mener at Melkisedek (1 Mos 14) er en åpenbaring av Kristus. Han har «verken far eller mor … uten begynnelse på dager eller ende på liv», men ligner Guds Sønn og forblir prest for alltid (Hebr 7,3). I 1. Mosebok 15 kommer Herrens ord til Abram (1 Mos 15,1). Jesus kalles Ordet (Joh 1,1.14; Åp 19,13). Herren viser seg også for Jakob i 1. Mosebok 28,10–17.

I 1. Mosebok 32 kjemper Jakob med en mann, og mannen sier at hans navn skal være Israel fordi han har kjempet med Gud og mennesker og vunnet. Mannen identifiserer seg som Gud. Disse tekstene gir liten mening dersom ingen kan se Gud og leve. Men de gir mening dersom Gud åpenbarer seg gjennom Sønnen i Det gamle testamentet, mens Gud Fader er den som ingen kan se ansikt til ansikt. 1. Mosebok 32,30 bekrefter dette når Jakob sier at han har sett Gud ansikt til ansikt og likevel berget livet.

I Det nye testamentet møter mennesker Gud Sønnen i Jesus Kristus og lever fortsatt. Det gir derfor mening at patriarkene møtte Gud Sønnen, ikke Gud Faderen. Jesus var dermed til stede i Det gamle testamentet slik han er i Det nye. Kolosserne 1,15 beskriver Jesus som bildet av den usynlige Gud, og det er Sønnen som har gjort Faderen kjent (Joh 1,18).

Det finnes også andre eksempler som viser at Jesus er Gud. Bare Gud skal tilbes i Det gamle testamentet (2 Mos 20,3–5; 5 Mos 6,13–15; Sal 97,7; Jes 45,23). Likevel blir Jesus tilbedt (Matt 14,33; 28,9; Mark 5,6; Joh 9,38; Fil 2,10–11; Hebr 1,6; Åp 5,14). Gud omtales som uskapt (1 Mos 1,1; Jes 43,10), og Jesus omtales som evig og skapende (Joh 1,1–3; Kol 1,15–17; Hebr 1,10–12).

Gud kalles Frelser i Det gamle testamentet (Jes 45,21), og Jesus kalles Frelser i Det nye (Luk 2,11; Joh 4,42). Både JHWH og Jesus oversettes med «Herre» (kyrios) i Det gamle og Det nye testamentet. Gud taler med guddommelig autoritet (Jes 40,8), og Jesus taler med samme autoritet (Matt 5,21–48). Gud tilgir synder i Det gamle testamentet (2 Mos 34,6–7), og Jesus tilgir synder i Det nye (Mark 2,1–12). Gud gjør mirakler med guddommelig kraft, og Jesus gjør det samme.

Gud i Det gamle testamentet og Jesus i Det nye testamentet beskrives også som Skaper og opprettholder av alle ting (1 Mos 1,1; Neh 9,6; Joh 1,3; Kol 1,16–17; Hebr 1,1–3). Begge beskrives som den som bringer evig dom og frelse (Dan 12,1–2; Matt 25,31–46). Både Gud og Jesus omtales som den evige Menneskesønn med trone i himmelen (Dan 7,10–27; Åp 1,13–18). De hersker for evig (Sal 9,8; Matt 26,64).

Alle disse tekstene viser at Gud (JHWH) i Det gamle testamentet er den samme Gud som Jesus Kristus (Kyrios) i Det nye testamentet. Begge omtales som Gud og Herre.