Koran vers som virker fredfulle men som ikke er det

 Et av de mest siterte versene i Koranen er 2:256

2:256: «Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Gud, han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Gud hører og vet.»

Verset etterpå er ikke fullt så fredfullt: 

2:257: «Gud er de troendes beskytter. Han fører dem fra mørket til lyset. Men de vantros beskyttere er avgudene. De fører dem fra lyset til mørket. Disse er Ildens folk, og der skal de være og bli.»

2:256 blir ofte fremstilt som et universelt prinsipp om religionsfrihet. Ser man imidlertid på verset i sin historiske og kronologiske sammenheng, blir bildet mer komplekst. Surah 2 er en tidlig Medinaperiode (nummer 87 av 114 i kronologisk rekkefølge), da Muhammeds bevegelse ennå ikke hadde oppnådd full politisk og militær dominans. Derfor kan verset forstås som en oppfordring til toleranse på vegne av muslimene i en periode hvor de ennå ikke var den dominerende makten, snarere enn et generelt prinsipp som skulle gjelde når islam hadde oppnådd politisk kontroll.

Denne tolkningen styrkes av flere senere åpenbaringer som kronologisk følger etter 2:256 og som synes å gi et annet budskap. Blant disse finner vi:

• Surah 8:39: «Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og religionen helt og fullt tilhører Gud.»
• Surah 9:37: «Profet! Kjemp hardt mot de vantro og hyklerne, og vær streng mot dem.»
• Surah 9:123: «Dere som tror! Bekjemp de vantro som bor nær dere, og la dem merke deres hardhet.»
• Surah 9:5: «Når de fredlyste måneder er over, så drep avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, grip dem, beleir dem og legg bakhold for dem. Men dersom de angrer, holder bønnen og betaler zakat, så la dem gå. Gud er tilgivende og barmhjertig.»
• Surah 9:29: «Bekjemp dem som ikke tror på Gud og dommens dag, som ikke forbyr det Gud og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhetsreligion av skriftfolkene, til de punger ut med tributt i ydmykhet.»

Disse versene fremstår som vanskelige å forene med et absolutt prinsipp om at det ikke skal være tvang i religionen. Særlig Surah 8:39, hvor målet beskrives som at «religionen helt og fullt tilhører Gud», kan forstås som at islams utbredelse er et militært mål.

Denne forståelsen blir ytterligere styrket av den klassiske islamske læren om abrogasjon (naskh), hvor senere åpenbaringer opphever tidligere åpenbaringer dersom de står i konflikt.

Den respekterte korankommentatoren Ibn Kathir skriver om Surah 9:5:

«Sura 9:5 opphevet enhver fredsavtale mellom Profeten og enhver avgudsdyrker, enhver traktat og enhver tidsbestemt avtale. Ingen avgudsdyrker hadde lenger noen traktat eller garanti om sikkerhet etter at Surah Bara'ah (den niende surah) ble åpenbart.»

Dersom denne klassiske forståelsen legges til grunn, blir 2:256 ikke forstått som et evig og universelt prinsipp, men som et tidligere vers som senere ble opphevet av mer konfronterende åpenbaringer.

Et lignende eksempel finnes i Surah 109:1–6:

«Si: "Dere vantro! Ikke kommer jeg til å tilbe det dere tilber, og ikke kommer dere til å tilbe det jeg tilber. Ikke tilber jeg det som dere tilber. Ikke tilber dere det jeg tilber. Dere har deres religion, og jeg har min."»

Dette er den attende surahen i kronologisk rekkefølge og ble åpenbart i Mekka. Den fremstilles ofte som et uttrykk for religiøs toleranse. Innenfor den klassiske læren om abrogasjon hevdes imidlertid at også dette verset ble opphevet av senere Medinavers, særlig i Surah 9. Koranen selv omtaler prinsippet om abrogasjon i Surah 2:106 og 16:101.

Et annet vers som ofte siteres isolert er Surah 2:190

«Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive.»

Dette verset brukes ofte for å hevde at islam kun tillater defensiv krigføring. Imidlertid fortsetter teksten umiddelbart:

2:191–193: «Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem ut fra det sted (Mekka) som de har drevet dere ut fra. For prøvelser for troen og forfølgelse er verre enn drap. Men bekjemp dem ikke ved den hellige moské før de angriper dere der. Men hvis de angriper, så drep dem. Det er de vantros lønn. Men hvis de gir seg, så er Gud tilgivende og nåderik. Bekjemp dem til det ikke lenger finnes prøvelser for troen, og forfølgelse, og religionen tilhører Gud. Hvis de gir seg, skal det ikke være fiendskap mer, unntatt overfor dem som gjør urett.»

Når hele avsnittet leses samlet, blir argumentet om utelukkende defensiv krigføring mer omdiskutert.

Et annet ofte sitert vers er Surah 5:32

«Derfor har vi pålagt Israels barn: Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» 

Dette verset blir ofte presentert som et generelt islamsk prinsipp om menneskelivets ukrenkelighet. Teksten innledes imidlertid med ordene: «Derfor har vi pålagt Israels barn», noe som viser at utsagnet opprinnelig retter seg mot jødene. Dette verset handler altså ikke om muslimer, men er om jødene og rettet til dem. 

Videre fortsetter teksten umiddelbart med Surah 5:33:

«Deres lønn som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet. Dette vil være en skam i denne verden. I det hinsidige venter en svær straff.»

Konteksten er viktig. En kan altså drepe de som stifter ufred, og verset beskriver disse som de som bekjemper Gud eller Allah, altså alle ikke Muslimer. 

Det har også heller ikke vært uvanlig å tolke dette som bare muslimer. Altså kun den som gjelder den som dreper Muslimer, og gjelder ikke ikke-muslimer.

Før man analyserer Surah 5:32, er det også verdt å merke seg at utsagnet om å drepe ett menneske som å drepe hele menneskeheten ikke synes å være originalt i islamsk tradisjon. Flere forskere peker på at formuleringen allerede finnes i den jødiske Midrash, i kommentaren til fortellingen om Kain og Abel.

Videre kommenterer Tafsir Ibn Kathir uttrykket «å stifte ufred på jorden» i Surah 5:33 slik:

«The Meaning of Mischief/Corruption - Their mischief is disobeying Allah, because whoever disobeys Allah on the earth, or commands that Allah be disobeyed, he has committed mischief on the earth.»

Dersom denne klassiske kommentaren legges til grunn, blir «å stifte ufred» ikke begrenset til voldelig kriminalitet, men omfatter også ulydighet mot Allah og oppfordring til ulydighet mot Allah. Dette gir verset en langt bredere anvendelse enn det ofte presenteres som i moderne apologetikk.

Et annet poeng er at Islam må leses i lys av Mekka og Medina. Muhammad var startet som forkynner, politisk leder og millitær leder. Målet er en Islamsk stat der alt er styrt av Islam, middelet er avhengig av hvor i mye makt Islam har, men målet forblir alltid det samme. Det er uansett de senere Medina versene som er mest voldelige og som avskaffe de tidligere fredeligere Mekka versene. 

Kilder

 Muhammad Saeed Abdul-Rahman, Tafsir Ibn Kathir Juz’ 6 (Part 6): An-Nisaa 148 to Al-Ma’idah 81, 2nd Edition, p. 104.

Ibn Kathir, Tafseer Ibn Kathir (Brother Noah Publishing, 2005), p. 95.

 Ibn Kathir, Tafsir of Ibn Kathir (Darussalam, New York, NY, 2000). Available at: http://www.qtafsir.com/index.php?option=com_content&task=view&id=2581&Itemid=64.

https://quran-uni.com/mos-haf/translations/no/5