Påstanden om at Jesus avviser guddommelighet

 

1. «Følg meg», men ikke «tilbe meg»

Noen hevder at Jesus aldri ba mennesker om å tilbe ham, men bare oppfordret dem til å følge ham. Derfor mener de at han ikke gjorde krav på å være Gud. Dette spørsmålet henger imidlertid sammen med tidligere drøftelser om hvordan Jesu ord og handlinger viser hvem han egentlig er.

2. Johannes 10:34–35 – «Dere er guder»

Dette bibelavsnittet blir ofte brukt som argument for at Jesus ikke hevdet å være Gud. Teksten er imidlertid vanskelig og må forstås i sin sammenheng.

I Johannes 10 sier Jesus at Faderen, som er større enn alle, er ett med ham (vers 29–30). Jødene anerkjente Faderen som sin Gud, selv om de aldri hadde sett eller hørt ham direkte. Likevel erklærer Jesus at han står i en unik enhet med Faderen. Reaksjonen fra tilhørerne er umiddelbar: de vil steine ham (vers 31). For dem var uttalelsen en blasfemi.

Jesus trekker seg ikke unna, men utfordrer dem med et spørsmål. Tidligere hadde de selv undret seg over miraklene hans og spurt hvordan en synder kunne gjøre slike tegn (Johannes 9:16). Derfor spør Jesus hvilket av hans gode gjerninger de vil steine ham for (vers 32). Hvis påstandene hans var løgn, hvorfor tillot da Faderen at han utførte så mange kraftige tegn i Guds navn?

Motstanderne hans ignorerer dette argumentet og holder fast ved sin anklage: en vanlig mann gjør seg selv til Gud (vers 33). Evangelisten lar dermed Jesu motstandere tydelig uttrykke hva de mener Jesus hevder.

Jesus hadde imidlertid ikke gjort seg selv til Gud. Ifølge Johannesevangeliet er han det evige Ordet – Ordet som var hos Gud og selv er Gud. Som Sønn lever han i full lydighet mot Faderen og gjør det Faderen gjør (jf. Johannes 5:19). Inkarnasjonen betyr ikke at han ble Gud; snarere at Guds Ord tok menneskelig natur og ble menneske (Johannes 1:14).

Fariseerne reagerte kraftig fordi de mente at et menneske aldri kunne ha noen form for guddommelig tittel. De tenkte på Gud som helt adskilt fra mennesket. Derfor viser Jesus dem tilbake til Skriften for å utfordre deres forståelse av forholdet mellom Gud og mennesker.

Han siterer Salme 82. I denne salmen beskrives Gud som den som står midt i Israels forsamling og feller dom. Bildet viser at Gud ikke bare er fjern, men nærværende blant sitt folk.

Dette minner også om Israels historie i ørkenen, der tabernaklet stod midt i leiren, omgitt av folkets telt. På den måten bodde Gud symbolsk midt blant dem, talte til dem og lærte dem hvordan de skulle leve etter hans vilje.

I Salme 82 oppfordrer Gud sitt folk til å handle slik han selv gjør: å dømme rettferdig, beskytte de svake og hjelpe de nødlidende. Her brukes betegnelsen «guder» om mennesker som har mottatt Guds ord, fordi de er kalt til å representere hans rettferdighet.

Samtidig inneholder salmen en advarsel. Hvis de vender seg bort fra Gud og velger urett, vil de falle og dø som vanlige mennesker. Dermed viser salmen både menneskets kall til fellesskap med Gud og konsekvensen av å avvise dette kallet.

Når Jesus bruker denne salmen i Johannes 10, gjør han det av to grunner. For det første viser han at Skriften selv taler om et nært forhold mellom Gud og mennesket. For det andre peker han på at hvis mennesker som mottok Guds ord kunne omtales på denne måten, hvor mye mer gjelder det da for ham som Faderen har helliget og sendt til verden.

Jesu argument er altså ikke en fornektelse av hans guddommelige identitet. Tvert imot understreker han at hans forhold til Faderen er unikt. Hvis Guds folk kan få del i fellesskapet med Gud, må Sønnen – som alltid har vært hos Faderen – ha en enda dypere og evig enhet med ham.

Derfor burde fariseerne ikke først og fremst anklage Jesus for blasfemi, men heller revurdere sin forståelse av hva Skriften lærer om forholdet mellom Gud og mennesket.

3. Markus 10:18 – «Ingen er god uten én, det er Gud»

Noen mener at Jesus irettesetter mannen fordi han kalte ham Gud. Men poenget i samtalen er å få mannen til å reflektere over hvem Jesus egentlig er og hva det betyr å kalle ham «god».

4. Jesus som profet (Lukas 4:24)

I Lukas 4 omtaler Jesus seg som en profet. Dette utelukker imidlertid ikke at han også har en større rolle. I Bibelen finner vi tre salvede embeter: profet, prest og konge. Messias er den som fullkomment oppfyller alle disse tre.

I Det gamle testamentet ble prestene salvet med olje når de begynte sin tjeneste (2. Mosebok 28:41). Denne salvingen viste at oppgaven måtte utføres ved Guds Ånds kraft.

Konger ble også salvet før de kunne styre. I Første Samuelsbok ser vi hvordan salvingen markerte begynnelsen på kongens regjeringstid. For eksempel viser 1. Samuelsbok 16 tydelig sammenhengen mellom salvingen med olje og Den hellige ånds nærvær.

Også profeter kunne salves, slik vi ser når Elisja blir innsatt som profet etter Elia (1. Kongebok 19:16). Dermed viser salvingen at både profeter, prester og konger måtte utrustes av Guds Ånd for å utføre sitt oppdrag.

Alle disse embetene peker frem mot den endelige og fullkomne Messias. Jesus Kristus er den som forener alle tre rollene i én person. Han er den endelige profeten som åpenbarer Gud, den sanne ypperstepresten som bringer forsoning, og kongen som hersker over Guds rike. I motsetning til de tidligere lederne mottar han Ånden uten begrensning.