Hvorfor ofrer vi barn for været?
I media og blant unge diskuteres det i dag om man bør få barn. Mange frykter at klimaendringer vil gjøre fremtiden ulevelig for kommende generasjoner.
En artikkel i Aftenposten viser til en studie som hevder at det å få færre barn kan gi den største årlige reduksjonen i CO₂-utslipp per person. I The Guardian omtales par som velger bort barn for å «redde planeten». Enkelte politikere, blant annet Bernie Sanders, har også koblet befolkningsvekst og abort til klimadebatten.
Ut fra dette – og utviklingen ellers i kulturen – kan man oppsummere to holdninger som i økende grad uttrykkes:
-
Unge bør avstå fra å få barn for å forbedre klimaet.
-
Abort omtales av noen som et positivt bidrag i kampen mot klimaendringer.
I overført betydning kan man si at barn «ofres» for klimaets skyld.
En gammel tanke i ny drakt?
Selv om mange betrakter disse tankene som moderne og progressive, kan man spørre om det finnes historiske paralleller.
I Det gamle testamentet beskrives hvordan israelittene vendte seg mot avguden Baal. Baal ble betraktet som en fruktbarhetsgud som kontrollerte regnet – avgjørende i et jordbrukssamfunn som var avhengig av nedbør. Kampen mellom Baal-dyrkelsen og troen på Israels Gud skildres blant annet i 1. Kongebok 17–18, der profeten Elia utfordrer Baals profeter.
Ifølge bibelfortellingen innebar avgudsdyrkelsen også barneofringer. Kontrasten som trekkes i Bibelen, er at Israels Gud ikke krevde barneofre, men i kristen tro selv trer inn i historien gjennom Jesus Kristus og blir det endelige offeret.
Videre finner vi skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1,27–28:
«Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere.»
Ut fra et kristent perspektiv tolkes dette som en grunnleggende bekreftelse av livet og familien.
Befolkning og utvikling
Hans Rosling argumenterer i boken Factfulness for at global befolkningsvekst sannsynligvis vil stabilisere seg. Når fattigdom reduseres og barnedødeligheten faller, får familier generelt færre barn. Ifølge Rosling er bekjempelse av fattigdom og forbedring av utdanning mer effektivt enn fryktbaserte tiltak.
Noen klima- og miljødebattanter, som Patrick Moore, har også vært kritiske til deler av klimadebatten, selv om det samtidig er bred vitenskapelig enighet om at klimaet endrer seg og at menneskelig aktivitet spiller en betydelig rolle.
Miljøansvar og menneskeverd
Fra et kristent ståsted er miljøforvaltning viktig. Å ta vare på skaperverket og behandle dyr og natur med respekt er en del av forvalteransvaret. Samtidig advares det mot å gjøre naturen til en absolutt verdi som overordnes menneskets verdi.
Spørsmålet blir derfor: Når klimaargumentet brukes for å rettferdiggjøre at barn ikke bør fødes, eller at abort er et miljøtiltak, beveger man seg da inn i et tankemønster der menneskeliv underordnes andre hensyn?
En teologisk refleksjon
I Dommerne 2,11–13 beskrives hvordan israelittene vendte seg bort fra Gud og tilba Baal og Astarte. Teksten brukes ofte som et bilde på hvordan et samfunn kan la seg forme mer av omkringliggende ideer enn av sin egen trosarv.
Norge er i dag et sekularisert samfunn. Mange kristne opplever at kulturelle strømninger påvirker tro og etikk. For noen tolkes klimafrykten og synet på barn som en parallell til tidligere former for avgudsdyrkelse – der noe annet enn Gud gis høyeste verdi.
Kristen tro peker på at Gud selv har gitt et offer i Jesus Kristus. Budskapet handler derfor ikke om at mennesker skal ofre, men om å ta imot Guds gave. Ut fra dette perspektivet blir menneskelivet ukrenkelig og verdifullt – også i møte med globale utfordringer.
Debatten om klima og befolkning er kompleks. Den involverer vitenskap, etikk, politikk og teologi. Det er legitimt å diskutere miljøansvar og bærekraft. Samtidig reiser det viktige spørsmål dersom løsningen innebærer at færre menneskeliv anses som et gode i seg selv.
For kristne handler dette ytterst om menneskeverd, forvalteransvar og tillit til at løsningen på verdens dypeste problemer ikke ligger i å redusere menneskeliv, men i å forankre livet i Gud.
Comments
Post a Comment