Unnatural Death: Medicine’s Descent from Healing to Killing by Richard Weikart

Historiker Weikart har skrevet en viktig bok som utforsker historien til selvmord og assistert selvmord. Weikart viser hvordan både romersk og gresk kultur ikke klarte å respektere menneskeverdet. Jødisk-kristen kultur, derimot, favoriserte livet fremfor døden. Men med fremveksten av darwinismen og opplysningstiden tok vi en feil vending. I dag er assistert selvmord lovlig i flere europeiske land og flere amerikanske stater. Weikart forklarer hvordan dette ble til.

Weikart sier:

1. Punkt én: En fornektelse av at mennesket er likeverdig: Først og fremst må man, for å akseptere legeassistert selvmord som legitimt, forlate synet om at alle menneskeliv er verdifulle, og dette utvisker et avgjørende skille som beskytter menneskelivet. Et samfunn som legaliserer assistert selvmord benekter menneskelig likhet, fordi lovgiverne må bestemme hvilke mennes
ker som kan drepes ved hjelp av assistert selvmord og hvilke som ikke kan det. De sier de facto at noen liv er verdifulle, mens andre ikke er det. Regjeringer som bruker store summer på å forhindre selvmord blant mennesker som anses verdifulle, vil samtidig gi sin godkjenning til at andre mennesker begår selvmord. Lovgiverne foretar dermed et klart verdivurdering: Noen menneskers liv er så verdifulle at vi bør gjøre alt vi kan for å avholde dem fra å begå selvmord, mens andres liv er så lite verdt at vi vil hjelpe dem med å ta livet av seg. Denne oppgivelsen av menneskelig likhet og den medfølgende avvisningen av forestillingen om at alle menneskeliv har verdi, setter oss på en glatt skråning, fordi kategoriene av mennesker som anses som verdifulle og de som anses som mindre verdifulle eller til og med uten verdi, er underlagt innfallene til dem som utarbeider lovgivningen. Hvis historien har lært oss noe, så er det at «eksperter» og «myndigheter» er feilbare og like utsatt for korrupsjon som alle andre. (side 167-168).

2. Punkt to: Press for å avslutte sitt liv Nå går jeg over til mitt andre argument som bekrefter argumentet om den glatte skråningen: Legalisering av assistert selvmord sender et kraftig signal om at noen menneskers liv ikke lenger anses som verdifulle nok til å beskyttes. (side 174)

3. Punkt tre: Endring av legers rolle i helsevesenet Mitt tredje og siste argument som bekrefter argumentet om den glatte skråningen, er at legeassistert selvmord utvisker grensen mellom helbredelse og drap i legers bevissthet. For å kunne bistå i assistert selvmord må leger fravike den hippokratiske ed og dens forbud mot å hjelpe pasienter med å ta sitt eget liv. Inntil helt nylig har vestlig medisinsk etikk enstemmig avvist legers involvering i assistert selvmord, fordi lege yrket har fokusert på å hjelpe til med å gjenopprette helse og gi liv, ikke på å fremskynde døden. Dette beskyttet både pasienter og leger. (177-178).

Det sterkeste argumentet for assistert selvmord er autonomi argumentet. Dette argumentet viser at folk må selv få velge om de vil dø. Det er deres valg. Problemet med dette argumentet er at ingen lever isolert på en øy som et hyper individ. Vi lever i et samfunn og våre valg påvirker vår familie og samfunnet ellers.

Et annet problem er at å ta livet av seg selv gjør jo nettopp at man mister autonomi. Å drepe seg selv gjør at man lenger ikke kan leve og velge. En bruker autonomi for å fjerne autonomi. Dette argumentet ødelegger seg selv. De aller fleste andre valg i livet kan man leve for å se konsekvensene av. Om det var et godt eller dårlig valg. Å drepe seg selv er et valg man ikke kan lære noe av fordi en ikke lenger eksisterer. 

Weikart sier, "Interessant nok velger de fleste pasienter i land som har legalisert legeassistert dødshjelp – som Nederland og Belgia – at legen skal ta livet av dem, fremfor å ta medisinen selv. Dette reiser spørsmål: Hvis autonomi er så hellig, hvorfor må andre da være så integrert i prosessen? Hvis autonomi er så viktig, hvorfor ikke begå selvmord uten hjelp eller offisiell godkjenning? Behovet for at noen metaforisk holder en i hånden gjennom prosessen, behovet for en godkjennelse av ens handlinger – disse svært menneskelige og forståelige følelsene tyder på at «personlig «autonomi» er kanskje ikke den verdien som er viktigst for oss. (side 185)