Bibelen og Koranen: To ulike syn

Jeg har hatt mange gode samtaler med muslimer. I disse samtalene forsøker jeg ofte å forklare at kristne og muslimer forstår sine hellige skrifter på fundamentalt ulike måter. Kristne har historisk sett aldri ment at Bibelen er perfekt overlevert i hver eneste detalj. Dette er heller ikke nødvendig for å tro på Bibelens ufeilbarlighet. I klassisk kristen teologi er det læren (doktrinene) som er avgjørende. Spørsmålet blir derfor om tekstkritikkens funn faktisk endrer noen sentrale kristne doktriner.

I appendikset til agnostikeren Bart D. Ehrmans bok Misquoting Jesus finnes en dialog mellom forfatteren og redaktøren. Der blir Ehrman spurt: «Why do you believe these core tenets of Christian orthodoxy to be in jeopardy based on the scribal errors you discovered in the biblical manuscripts?» Ehrman svarer: «Essential Christian beliefs are not affected by textual variants in the manuscript tradition of the New Testament.» Med andre ord hevder han at ingen sentrale kristne troslæresetninger står eller faller på de tekstvariantene vi kjenner til i Det nye testamentet. Ehrman regnes som en av de mest kjente nålevende tekstkritikerne, og han er særlig kjent for sin kritiske tilnærming til kristendommen.

Det klassiske kristne bibelsynet er at de opprinnelige manuskriptene (autografene) var inspirerte og uten feil. Samtidig har kristne alltid vært klar over at avskrifter kunne inneholde mindre variasjoner. Poenget har vært at tekstene er bevart nøyaktig nok til å formidle Guds sannhet. Å kreve en fullstendig feilfri overlevering i alle kopier er i større grad å anvende et islamsk tekstsyn på Bibelen enn et historisk kristent.

Når det gjelder Koranen, har mange muslimske teologer tradisjonelt lært at den er Guds evige og uforanderlige ord, fullkomment bevart. Dette synet innebærer at selv små endringer i teksten oppfattes som teologisk problematiske. Dersom man mener at teksten i sin nåværende form må være identisk med den himmelske originalen, vil enhver avvikende lesning kunne utfordre grunnlaget for troen.

For å sette dette i perspektiv hevdes det ofte at kristne har et tilsvarende forhold til Jesus som muslimer har til Koranen. I kristendommen er det Kristus selv som er det fullkomne Gudsord (Joh 1), mens Bibelen er vitnesbyrdet om ham – både guddommelig inspirert og formidlet gjennom menneskelige forfattere. I islam fungerer Koranen som det direkte og endelige uttrykket for Guds vilje. Dette ulike utgangspunktet påvirker også hvordan tekstkritikk forstås.

Tekstkritikk har vært en sentral del av bibelforskningen i rundt 300 år. Moderne bibelkritikk har utviklet omfattende metoder for å sammenligne manuskripter og identifisere tekstvarianter. Teologen Hans Küng skrev: «Modern biblical criticism belongs among the greatest intellectual achievements of the human race.» Han peker på hvor grundig jødisk-kristen tradisjon har undersøkt sine egne historiske kilder.

Tekstkritikk av Koranen har historisk sett vært langt mindre utbredt innenfor den muslimske verden, selv om det de siste tiårene har skjedd økt akademisk interesse også her. Forskere som Keith Small har arbeidet med koranmanuskripter ved hjelp av tekstkritiske metoder. Ifølge enkelte kritikere anvendes det ulike standarder når Bibelen og Koranen vurderes – Bibelen kritiseres åpent, mens Koranen i mindre grad har vært gjenstand for tilsvarende intern kritisk gjennomgang.

I jødisk og kristen tradisjon finnes det en lang historie for å stille spørsmål, klage og «stride med Gud». Navnet Israel betyr «den som kjemper med Gud» (1 Mos 32). Salmenes bok og Jobs bok inneholder ærlige og kritiske rop til Gud. Islam legger derimot sterk vekt på underordning (ordet «islam» betyr nettopp underkastelse). Dette representerer ulike religiøse holdninger til spørsmål, tvil og autoritet, selv om også islamsk teologi rommer interne diskusjoner og rettsskoler.

I kristendommen faller ikke troens sannhet på om tekstoverleveringen er 100 % identisk i alle detaljer. Dersom hovedbudskapet og doktrinene forblir intakte, anses ikke mindre tekstvarianter som avgjørende. For en teologi som forutsetter en perfekt og uforanderlig tekst i absolutt forstand, kan tekstkritiske spørsmål derimot få større prinsipiell betydning.

Spørsmålet om hvorvidt Koranen er fullstendig og perfekt bevart, er et omfattende tema som krever egen behandling.