Kommunismens drap

Denne bloggen handler egentlig ikke om politikk. Grunnen til at jeg likevel skriver om ulike politiske ideologier, er at de for mange sekulære mennesker har samme funksjon som religion har for religiøse mennesker. Ideologier gir mening, identitet, moral og håp – og kan fungere som en form for sekulær tro.

Kommunismen kan i så måte beskrives som en pseudo-religiøs politisk ideologi – en sekulær religion for folket, styrt av eliten. Den er samtidig gjennomgående ateistisk og materialistisk, idet den utelukker enhver form for tro på Gud. Derfor er det også naturlig å skrive om kommunismen i en slik sammenheng.

I boken The Black Book of Communism (Harvard University Press) blir kommunismens dødsofre dokumentert slik:

• Sovjetunionen: 20 millioner

• Kina: 65 millioner

• Vietnam: 1 million

• Nord-Korea: 2 millioner

• Kambodsja: 2 millioner

• Øst-Europa: 1 million

• Latin-Amerika: 150 000

• Afrika: 1,7 millioner

• Afghanistan: 1,5 millioner

Totalt ender man på rundt 100 millioner døde. Tallene regnes av mange som konservative anslag. Dette inkluderer heller ikke dem som ble gjort til slaver, torturert eller voldtatt. Det inkluderer heller ikke alle livene som ble ødelagt gjennom sult, undertrykkelse og fravær av grunnleggende menneskerettigheter.

Til tross for denne brutale historien kan man spørre hvorfor kommunismen ikke har et like belastet rykte som nazismen. Det finnes flere mulige forklaringer:

1. Kommunistiske regimer drepte i stor grad sine egne borgere, mens nazistene i stor grad drepte andre folkeslag. Mange reagerer sterkere når en nasjon eller rase angriper en annen.

2. Kommunismen fremsto for mange som moralsk og intellektuelt tiltrekkende, i motsetning til nazismens åpenbare og anti-intellektuelle rasisme. Derfor blir kommunismens forbrytelser ofte sett på som et avvik fra en ellers «edel» idé.

3. Forbrytelsene knyttes ofte til bestemte personer – stalinisme, maoisme – snarere enn til selve ideologien. Skylden legges på maktsyke eller syke ledere, ikke på idegrunnlaget. I motsetning til Tyskland etter krigen har Russland i mindre grad gjort opp med sin totalitære fortid. Samtidig har Mao fortsatt høy status blant mange i Kina, til tross for hans ansvar for enorme lidelser.

4. Kommunismen var på vinnersiden i andre verdenskrig, mens nazismen tapte. Historien skrives ofte av seierherrene.

5. Selv om kommunistiske regimer samlet sett drepte flere enn nazistene, har Holocaust fått en unik plass i vestlig bevissthet. Det industrielle, systematiske folkemordet overskygget i stor grad andre totalitære forbrytelser.

6. Mange på venstresiden mener at den siste «gode» krigen USA deltok i, var kampen mot nazisme og fascisme. Krigene mot kommunismen i Korea og Vietnam vurderes ofte langt mer kritisk – eller ignoreres.

Dette er noen av grunnene til at kommunismen ikke har blitt like bredt og entydig fordømt som nazismen og fascismen.

Jo mer jeg leser om kommunismen, desto mer overbevist blir jeg om at det var ideene som la grunnlaget for ondskapen. Det var ikke bare syke individer som skapte tragediene, men ideer som muliggjorde og rettferdiggjorde dem. Kommunismen, i likhet med nazismen og fascismen, vokste frem i en intellektuell kontekst preget av nihilisme, naturalisme og en avvisning av tradisjonell religiøs virkelighetsforståelse. En rendyrket materialistisk forståelse av mennesket og samfunnet gjorde slike systemer mulig.

I motsetning til nazismen og fascismen lever flere av de underliggende ideene videre i vestlige akademiske miljøer. Alle disse ideologiene oppsto i kjølvannet av en bredere avvisning av de jødisk-kristne verdiene som tidligere hadde satt grenser for statens makt og for menneskets selvforståelse.

Kilder

Dennis Prager, Still the Best Hope, Part 1, Chapter 4.