Sekulær liberalismen er vår nye religion

Dr. Benjamin Wiker har skrevet en svært viktig bok om det han beskriver som vår nye religion: den sekulære liberalismen. Wiker fokuserer primært på USA, men mye av det han skriver, beskriver også situasjonen i Europa – og ikke minst i Norge. At det har foregått en omfattende sekularisering de siste hundre årene, er det få som benekter. Etter 1960 begynte fruktene av denne utviklingen for alvor å manifestere seg i kulturen. Wiker gjør en grundig jobb med å vise hvordan denne utviklingen har skjedd.

De siste hundre årene har vært preget av politiske ideologier som har vist seg å være dypt destruktive. Nazisme, fascisme og kommunisme kan alle beskrives som pseudoreligiøse politiske ideologier. Forfatter og radioprofil Dennis Prager har fortalt om sin tid ved Columbia University, hvor kommunismen ofte ble omtalt som «secular messianism». Karl Marx har blitt beskrevet som en sekulær messias, og kommunismen som en kristen vranglære i sekulær form.

Etter at jernteppet falt, mistet kommunismen mye av sin troverdighet. Ideologien ble imidlertid omformet og tok nye uttrykk, som i dag manifesterer seg i moderne sekulær liberalisme. Ifølge Wiker er sekulær liberalisme rundt 500 år gammel og har som mål å fjerne kirkens innflytelse og erstatte den med en mektig stat. Frihet fra kristendom definerer dens politiske mål. For å forstå den moderne utviklingen må vi derfor gå tilbake i historien.

Skillet mellom stat og kirke

Skillet mellom stat og kirke er noe vi har arvet fra kristendommen. I Romerriket var det vanlig å tilbe keiseren. Den som hadde politisk makt, hadde også religiøs makt. Makt og sannhet var forent i én instans, og det fantes ingen høyere moralsk standard som staten kunne kritiseres ut fra.

I kristendommen har det derimot alltid eksistert et prinsipielt skille mellom stat og kirke som to ulike institusjoner. Jesus sa: «Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.» Hensikten med dette skillet er å forhindre at staten korrumperer kirken, og at kirken korrumperer staten. Kirken skal ikke bli verdslig, og staten skal ikke bruke kirken som politisk redskap.

Selv om dette skillet i historien har fungert mer eller mindre godt i ulike perioder, har prinsippet ligget der fra Det nye testamentet, med røtter i Det gamle testamentet. I kristen tenkning står Guds lov over menneskers lov. Ingen hersker kan kreve å være Gud. Profetene kritiserte kongene nettopp fordi det fantes en høyere moralsk standard.

Kirken har ansvar for menneskets sjel, staten for menneskets kropp. Dette skaper ansvarlighet og gir rom for profetisk kritikk. Ifølge Wiker ønsker sekulær liberalisme å fjerne forestillingen om at mennesket har en sjel, ved å fremme en materialistisk virkelighetsforståelse. Dermed forsvinner skillet mellom prest og konge, og staten kan selv definere moral.

Machiavelli og den sekulære staten

Niccolò Machiavelli var blant de første som formulerte ideen om den sekulære staten slik vi forstår den i moderne tid. Han mente at staten burde frigjøre seg fra kirkens moralske autoritet, slik at religion kunne tjene staten – ikke omvendt. Prinsen burde frigjøre seg fra tanken om sjel og evig dom, og dermed også fra kristen moral.

Machiavellis bok Fyrsten ble skrevet før reformasjonen startet. Det er derfor feil å hevde at ideen om sekulær stat oppstod som et resultat av religionskrigene. Machiavelli ønsket snarere en tilbakevending til det førkristne Romerriket. Hans kritikk av kristendommen var at den gjorde menn svake og undergravde statens makt.

Hobbes og materialismen

Thomas Hobbes videreførte denne utviklingen. I Leviathan (1651) argumenterte han for at staten måtte ha absolutt makt for å unngå kaos og borgerkrig. For Hobbes var materialisme nødvendig for å ta makten fra kirken. Dersom det ikke finnes noen åndelig virkelighet eller høyere moralsk lov, finnes det heller ingen autoritet over staten.

Hobbes avviste naturloven og fokuserte heller på naturlige rettigheter. Han hentet inspirasjon fra materialistiske filosofer som Demokrit, Epikur og Lucretius, og avviste den klassiske tradisjonen som vektla sjelens udødelighet.

Spinoza og sekulariseringen av Bibelen

Baruch Spinoza har blitt omtalt som en av fedrene til moderne liberalisme. Han fremmet en form for panteisme der Gud og naturen er ett. Dermed forsvinner skillet mellom ånd og materie. Spinoza ønsket å omtolke Bibelen og fjerne miraklene – en tidlig form for bibelkritikk.

Han mente at en liberal kirke, definert av staten, var statens beste allierte. Objektiv moral ble avvist, og religion skulle underordnes politisk makt.

Rousseau og den nye sivile religionen

Jean-Jacques Rousseau tok liberalismen i en enda mer radikal retning. Han mente at ingen form for kristendom var forenlig med den nye sekulære staten. Det trengtes en ny «sivil religion» med egne dogmer og moralske prinsipper.

Rousseaus tanker fikk stor betydning for den franske revolusjonen. Han beskrev en ny versjon av «Edens hage», der mennesket opprinnelig var godt, men ble korrumpert av sivilisasjonen. Familie, privat eiendom og tradisjonelle normer ble sett på som kunstige konstruksjoner.

For Rousseau måtte staten brukes for å gjenskape denne opprinnelige tilstanden – selv om staten i seg selv var unaturlig. Familien ble relativisert, og oppdragelse kunne i større grad overtas av staten.

Utviklingen videre

Disse ideene påvirket den franske revolusjonen og senere politiske bevegelser. Sekulær liberalisme fikk økende innflytelse i akademia, særlig gjennom tysk bibelkritikk på 1800-tallet. Mange amerikanske studenter reiste til Europa for videre utdanning og tok med seg nye ideer hjem.

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1900-tallets midte spredte sekulær liberalisme seg gradvis i USA. Den kulturelle revolusjonen etter 1960 kan sees som kulminasjonen av en lengre intellektuell utvikling.

Hva er løsningen?

Wiker foreslår flere tiltak:

Myten om sekulær liberalisme som nøytral må avvises. Den svarer selv på grunnleggende livssynsspørsmål om virkelighet, moral og menneskets natur.
Den offentlige sfæren bør være åpen for alle livssyn – ikke definert av ett.
Moral må ikke relativiseres.
Religionsfriheten må aktivt benyttes.
Utdanningsinstitusjoner må tas på alvor.
Historie må undervises mer balansert, inkludert kirkens bidrag til vitenskap, universitetet, menneskeverd og teknologi.

Skillet mellom stat og kirke betyr institusjonelt skille – ikke at religion skal privatiseres. Staten skal ikke definere kirken, og kirken må ikke la seg forme av sekulær ideologi.

Avslutningsvis kan vi sitere G.K. Chesterton:

«It is only by believing in God that we can ever criticise the Government. Once abolish God, and Government becomes the God … Irreligion is the opium of the people. Wherever the people do not believe in something beyond the world, they will worship the world – and above all, the strongest thing in the world.»

Kristen Tro og Tanke